Derby d'Italia: Lagdelene

nov. 03, 2012

Sammenligningen går ut på å sidestille alle lagdelene, og se hvem som har den beste keeperen, det beste forsvaret, den beste midtbanen og det beste angrepet. Og da må man ha i bakhodet at dette ikke på noen måte er en fasit, men undertegnede sin mening. For å få en noenlunde rett sammenligning har jeg tatt utgangspunkt i Gazzetta dello Sports trolige startellevere:


Gianluigi Buffon vs Samir Handanovic

Noen vil rive seg i håret allerede nå, når jeg likestiller Handanovic med Buffon, og jeg er muligens influert av min Interista-bakgrunn, men så god mener jeg Handanovic har blitt. Leder forsvaret med jernhånd, og er en protagonist i Stramaccionis Inter. Med sine 193 centimeter framstår han som et monster mellom stolpene – et monster Juventus vil få det vanskelig å putte ballen bak. Inter var kyniske i sommer, da de kvittet seg med en langt mer merittert keeper i form av Julio Cesar, og det var mange som ikke skjønte hva Branca & co holdt på med. Å gi fra seg en verdensklassekeeper som brant for Inter? Vel, nå tror jeg de fleste vet. De hentet en kjempe som resten av fotball-Europa snart bør åpne øynene sine for. Forleden ble han spurt om hva han likte best av redningen sin mot Markovic i Europa League og å sette i gang en kontring som førte til mål. Men det ville han ikke snakke om. Han ville snakke om tingene han hadde gjort dårlig, slik at han kunne forbedre den delen av spillet. Og det sier litt av hvilken mester vi hentet i sommer.

Resultat: Uavgjort


Barzagli-Bonucci-Chiellini vs Ranocchia-Samuel-Juan

Årets utgave av Inter-forsvaret har vært solid og stålhardt, da spesielt i forhold til de to foregående årene. Det var store forventninger til Assisis store sønn, Andrea Ranocchia, da han ankom Inter i årsskiftet 2010 og 2011. Etter noen rufsete opptredener og en del skader, har han nå blomstret så mye at det fortsatt er vanskelig å si hvor stor han kan bli. Har blitt så viktig at flere Interisti trolig hadde mistet håpet innenfor kampen skulle han fått gult mot Sampdoria, og dermed måtte stått over kampen – noe han heldigvis ikke gjorde.

Juan Jesus. Ja, hva skal man egentlig si om denne mannen? Branca hentet han i vinter for knappe tre millioner euro, og folk lurte på hva dette var for noe. I løpet av sitt første halvår fikk han spille litt med juniorlaget, og debuten kom ikke før de siste minuttene mot Lazio i sesongens siste kamp. Dermed var det flere som forundret seg over at han var fast på Brasils OL-lag (som forøvrig tapte finalen mot Mexico) sammen med Thiago Silva. I etterkant vet alle hvorfor. Etter en god treningsuke innen kampen mot Torino, seriens tredje kamp, ble han belønnet med startplass av Stramaccioni. Og historien etter det har vært en historie av type solskinn.

Likevel hadde de to neppe hatt samme utvikling uten mannen imellom dem. Walter Samuel – vår mur. Han er et beist, rett og slett, som Ranocchia og Juan bærer gode frukter av. Har opp gjennom årene tillært seg mange triks, og holder nå på å lære de vekk til sine arvtagere. Mer trengs ikke si om denne mannen. Eller skal vi si dyret? Nei, vent, mur var det han var.

Etter at alt dette er sagt, må jeg ironisk nok tildele Juventus det beste forsvaret. Ikke fordi de nødvendigvis har bedre kvaliteter i forsvaret, men fordi de har mer erfaring og rutine til en slik kamp. Chiellini er en italiensk hardknaus med en nese som virkelig står i stil med hans oppofrende måte å spille på, samt rutinen han har bygget på seg etter et par hundre kamper for Juventus. Rutine har også hans makker, Andrea Barzagli. Etter en tur til Tyskland, har han kommet tilbake til Italia og Juventus, og storspilt etter. Jeg ser på han som ganske undervurdert utenfor Italias grenser, da det i mine øyne er overraskende få som matcher hans stopperkvaliteter.

Med seg har de Ranocchias tidligere stoppermakker, Leonardo Bonucci, som ikke er mye eldre enn Andrea selv, men som likevel har noe mer kjøtt på bena etter noen år i Juventus og som fast på årets EM-lag for Italia. På den måten er Juventus sitt forsvar bedre skikket enn Inters til denne kampen, men ikke nødvendigvis bedre. I alle fall ikke i den formen Inter har for øyeblikket.

Resultat: Hjemmeseier


Lichsteiner-Vidal-Pirlo-Marchisio-Asamoah vs J.Zanetti-Cambiasso-Guarin-Nagatomo

Når det kommer til midtbaneduellen, er det dessverre ikke mye tvil. Juventus har en mye sterkere midtbane – noe som sier mest om Juventus og ikke Inter. Pirlo er en av verdens beste midtbanespillere, og med tekniske og elegante rivjern ved siden av seg i form av Arturo Vidal og Claudio Marchisio, er det en midtbane ytterst få lag i verden kan måle seg med. Legger man til de hardtarbeidende vingbackene Lichsteiner og Asamoah, finner man nøkkelen til hvorfor Juventus er så gode som de er. De har smeltet sammen eleganse og kondisjon i en vakker smørje (Lichsteiner telles ikke). Selv som Interista skal man ikke benekte det.

På den andre siden har Stramaccioni i de tidligere kampene mønstret en midtbane som gir ingenting vekk gratis. De spillerne Stramaccioni velger å sette på banen ville løpt til solen gikk ned, og de vil gjøre det vanskelig for Contes menn å utfolde seg slik de vil. Som Gaby Mudingayi sa for noen dager siden: “Jeg må løpe for to personer, men det gjør jeg med glede for slike mestre”. Og det kjennetegner Inters midtbane godt. Med spillere som Cambiasso, Gargano, Mudingayi og Joel Obi kan Interisti føle seg trygge på at de vil gjøre alt de kan for sitt lag. Spesielt viktig blir førstnevnte. Midtbanens geni heter Esteban Cambiasso, og blir helt avgjørende for å takle Juventus’ slagkraftige mannskap. Esteban kom tilbake fra ferie med noen ekstra kilo, og ble avskrevet av mange, men han har i det siste vist seg uvurderlig for Inter. Jobber, briljerer, dikterer, dirigerer og alt som en midtbanespiller skal gjøre.

Resultat: Hjemmeseier


Vucinic-Giovinco vs Cassano-Milito-Palacio

Diego Forlan, Giampaolo Pazzini, Luc Castaignos, Mauro Zarate og Diego Milito. Fjorårets angripere slet med å finne nettmaskene, unntatt vår prins Milito. I sommer forsvant alle de andre, men prinsen ble. De ble erstattet med Rodrigo Palacio og Antonio Cassano, samt at Marko Livaja kom opp fra akademiet – noe som har vist seg som en suksessfaktor. I løpet av sesonginnledningen har Antonio Cassano puttet fem mål i Serie A. Det samme har Diego Milito gjort, mens Rodrigo Palacio har puttet to. Sistnevnte har dog satt tre mål også i Europa League, mens Marko Livaja har scoret to i samme turnering. For Juventus sin del har Quagliarella og Giovinco scoret tre mål, Vucinic to, Matri ett og Bendtner null.

Mens Juventus vegrer seg for å bytte ut Giovinco og Vucinic på topp, merker Inter knapt at en stjernespiller som Wesley Sneijder er ute med skade. Kjøpet av Rodrigo Palacio ble av mange satt spørsmålstegn ved i sommer, men det spørsmålstegnet har nå blitt kastet langt ut av syne. Palacio har fart, er klok, gir målgivende og scorer mål selv. Sentral brikke i Stramaccionis Inter. Og var Palacio er godt kjøp, var Antonio Cassano det dobbelte. For det skal man huske på: Vi fikk Cassano pluss sju millioner euro for Pazzini, som bare har scoret i én kamp de siste 25 Serie A-kampene. Diego Milito trenger ingen videre forklaring. Han er Diego Milito.

Like lett som jeg ga midtbaneseieren ti Juventus, gir jeg angrepsduellen til Inter. Stramaccioni ruger på et angrep ingen i Serie A kan måle seg med – ei heller Juventus.

Resultat: Borteseier

En jevn kamp

Som hjemmelag plukker Juventus opp sju poeng mot Inters fire, og stikker dermed av med seieren. Men fortvil ikke: Stramaccioni har bygget et lag som er bunnsolide bakover som Juventus sine ikke fullt så målfarlige angripere vil få det veldig vanskelig å score mot. Han vil trolig også skape kontroll på midtbanen, slik vi vil være klare til å ta kontringene – som vi har vært veldig gode hittil i år.

Bilder: inter.it, faksimile fra Gazzetta dello Sport

Great! You've successfully subscribed.
Great! Next, complete checkout for full access.
Welcome back! You've successfully signed in.
Success! Your account is fully activated, you now have access to all content.