Følg Inter Club Norvegia på twitter.com/internorvegia og gjesteskribent Jonas på twitter.com/chegiaevara
Det var ikke mange som hevet et øyenbryn da José Mourinho valgte å pakke snippsekken sin og ta turen til Spanias hovedstad. En mann som for alltid vil leve i Inters historie overlot et knippe med verdens største fotballstjerner til sin etterkommer. Trippelvinnere. De absolutt beste spillerne i Europa. Hva gikk så galt?
Jeg tviler på at jeg var den eneste som var overrasket da Inter presenterte Rafael Benítez som ny sjef kun uker etter at Mourinho hadde takket for seg. En mann som var erklært riv ruskende gal i England, fokuserte for mye på soneforsvaret sitt, knakk sammen under press, og bladde opp sin liste med «facts» når strømmen mot ham ble for sterk. Det tok Benítez seks måneder før han igjen var arbeidsledig. Han uten jobb, Inter 6 millioner euro fattigere etter å ha måttet betale sluttpakke til en mann som hadde prøvd å krangle til seg overgangsmidler for å kunne starte sitt eget prosjekt.
Smak litt på den siste setningen ovenfor. «Eget prosjekt». Det er her jeg mener Inter har mistet all fatning. Jeg, som de aller fleste andre, vet at italiensk Serie A er den mest utålmodige ligaen i Europa. Det blir forventet suksess fra første stund. Noe som generelt sett kan knyttes til italiensk kultur der kun det beste er godt nok. Du går ikke inn i en italiensk pizzeria og forventer at det skal serveres Grandiosa. Kun det beste er godt nok for italienerne, og det gjelder selvfølgelig også for calcio. Her møter to verdener hverandre: den reelle verdenen hvor de fleste forstår at omstilling og nye arbeidsforhold tar tid å vende seg til, og den italienske verden der ting ikke kan ta tid.
Ser vi over Inters to siste sesonger kjenner vi igjen et mønster: ansettelse av ny trener, sparking av den nye treneren før nyttår, og innhenting av enda en ny trener som skal redde det sportslige ut sesongen. Det handler ikke lenger om å vinne trofeer, men å redde sesongen. Det er en vanvittig skremmende utvikling for et lag som har gått fra å dunke ut selveste Barcelona på Camp Nou til å tape fortjent og flatterende hjemme på Giuseppe Meazza mot Bologna. Det som kanskje er mest skremmende, for mitt vedkommende, er at det er mye av den samme stammen i laget som vant Champions League som fortsatt bærer laget. Med unntak av Samuel Eto’o så er det ikke mange spillere som har forlatt Inter. Dette er kanskje noe av problemet.
En kan si hva man vil om karrieren til spillere som Ivan Cordoba, Dejan Stankovic og Christian Chivu. Faktum er uansett at alle tre har gjort seg ferdig som toppspillere i storklubber. Jeg vil også forvente at mye av lønningen Inter betaler går til spillere som generelt sett er ferdig på toppnivå. Man kan også trekke frem hvor unødvendig det var å beholde Wesley Sneijder i klubben. En mann som ikke har prestert siden VM for snart to år siden, er konstant skadet, og soper inn rundt 300 000 euro i ukepenger for å sutre, klage, og gi opp når ting blir som verst. Jeg er en stor fan av Sneijder, men å se hvilken spiller han har gått fra, til den han er blitt er en av de triste sortiene jeg kan huske på lenge som fotballsupporter. Ja, han er en verdensstjerne, men han skader klubben på lang sikt. På lik linje med Eto’o så forlanger Sneijder at alles øyne er på han, spillet skal gå igjennom han, og hans oppgave er utelukkende offensivt. Luksus. Og luksus kan man ikke drive med i gjenoppbyggingen av et lag.
Hva sier dette om ambisjonene til klubben? Hva slags melding sender det til nye spillere som vurderer en blåsort tilværelse? Men mest av alt, hva sier det til en eventuell ny trener? Personlig har jeg lenge ment at Inter er en klubb der kun de sterkeste vinnerskallene overlever. Det sier litt når den som har sittet lengst ved roret i Inter de siste 20 årene er Roberto Mancini som hadde sjefsrollen i fire år. En kan si hva man vil om Massimo Moratti og Marco Branca, som er den mest utagerende i de øvre kontorene på Giuseppe Meazza, men at de velger etter desperasjon er ikke til å utelukke. De går for inspirasjon, men ender opp med desperasjon. Og det er deres egen feil. Hvorfor henter man inn Rafael Benítez? Mannen som dro Liverpool ned i sørpa og forlot dem i ruiner? Han skal ta over en nybakt Champions League-vinner? Eller hva med Gian Piero Gasperini? Mannen som var kjent for sin radikale formasjon, sin nytenking innen fotball, og offensive tilnærming til fotball. Når du i tillegg plusser på at Inters førstevalg het Marcelo Bielsa, så kan en lure på om det er snakk om en aldri så liten identitetskrise på gang bak dørene. Dette er en ny tilværelse for Inter, og det er tydelig at sportslig sikkerhet ikke sto høyt nok prioritert på lista.
Spør du meg, så må man hente inn en mann som kjenner systemet i Inter, og som vet hva klubben står for. Inter har for stor tradisjon, og for mye lidenskap til at en «nøytral» trener som Claudio Ranieri kan valse inn og gjøre en god jobb. Som jeg sa tidligere så handler dette om vinnerskaller. Menn som har vært der før. Det blir snakket mye om trenere som Pep Guardiola, som jeg tror kunne vært interessant, men det mest interessante navnet for meg er en aggressiv, gjennomtenkt argentiner som koker i gang noe spennende i den fattigere delen av Madrids fotballsentrum. Diego Simeone kjenner Inter bedre enn de aller fleste, kan viste til veldig gode resultater med en storklubb han har vært i tidligere (River Plate), og gjør en god jobb (midler tatt i betraktning) i Atletico Madrid. Etter at det ble klart at Andre Villas-Boas fikk sparken fra Chelsea igår så er det flere «in the know» som har meldt at Moratti og co kastet seg over den unge portugiseren som en løve på antilopejakt. Her snakker vi den samme Andre Villas-Boas som ble fryst ut i Chelsea av spillere som Terry, Lampard Cole og Drogba. Jeg har vanskeligheter med å se hvordan han skal ha noe bedre kontroll på spillere som Zanetti, Stankovic, Sneijder og Maicon. Alle med vanvittig høy karisma, og som forventer enda mer enn oljeoligarken i Chelsea gjorde. Nei, her trengs det en mann med integritet som ikke lar seg bli hersa med. Og la oss nå være ærlige; hvem hadde turt å herse rundt med mannen som kalles «El Cholo»?
Summa sumarum er uansett at Inter nå må møte seg selv i døra. Man må starte et langsiktig prosjekt der man gir en trener tid til å hevde seg blant de beste. Det er kanskje utradisjonelt i Italia, men her trengs det en tradisjonsbrytning om fotballklubben Inter skal opp blant de beste i Italia. Ta en titt over til de rødsorte på andre siden av byen så finner du et lag som hadde et prosjekt pågående i åtte år med Carlo Ancelotti, og nå har startet noe av den samme modellen med Massimilano Allegri som har snart to sesonger på seg som AC Milans overhode. På samme tiden har Inter hatt fire, kanskje fem, trenere. Her må det gjøres noe. Det handler også om naturlig progresjon. Inter er et lag som må fornyes. Å hente inn en aldrende Diego Forlan er et steg i feil retning, mener jeg. Det er spennende å se at spillere som Poli, Faraoni, Ranocchia og Alvarez slippe til, men det sender igjen et feil budskap å la en spiller som Coutinho gå på utlån når han fint kunne gjort en god jobb for dagens Inter-lag. Personlig mener jeg også salgene av Davide Santon og Mario Balotelli var steg i feil retning, uansett hvor lite utvikling man så i Santon og hvor mye trøbbel Balotelli hadde. Det er kanskje skrekkelig ironisk at Inter ble dannet på bakrommet av et restaurant ved navn «L’Orologiaio», som betyr «klokken», når klubben selv ser ut til å være fastklemt i et dilemma om hvorvidt en skal leve i fortiden, eller sikte mot fremtiden. En ting er uansett sikkert; klokken nærmer seg den tolvte time for Inter om de ønsker å gjenreise æren, og noe må gjøres veldig raskt om Inter skal forhindre at de må vente 45 år til på å male fotball-verdenen i «Nerazzurri».
Enig med Jonas sine betraktninger? Vår gjesteskribent tar gjerne diskusjonen videre på twitter.com/chegiaevara!