Pengestrømmen fra Massimo Moratti og Silvio Berlusconi minker, men samtidig fortsetter sjeikene, oligarkene og til og med kineserne med sin voldsomme og til tider vanvittige pengebruk. Dermed er spørsmålet som hovedsaklig de fleste Interisti og Milanisti sitter igjen som følger: Hvordan kan lag som Inter og AC Milan fortsette å hevde seg på den europeiske storscene, selv om man er økonomisk underlegen andre klubber?
Mens Inter og AC Milan deler ut penger nøysomt for tiden, har Juventus investert godt nok til å kunne hevde seg helt i toppen i Italia, og snart kanskje Europa, noe som var sterkt nødvendig etter degradering til Italias nest høyeste divisjon. Likevel har ingen av Serie As 20 lag – selv disse tre calcio-kjempene – noen sjanse til å holde tritt med fotballrikinger som Abramovich og Mansour når det kommer til å kunne trekke til seg spillere med penger. Galliani, AC Milans sportsdirektør, sa at «vår fotball har gått fra å være en luksuriøs restaurant til en pizzeria». Et spørsmål som dessverre surrer rundt i hodet til folket er når Berlusconi og Moratti kommer til å måtte minimere sine pengeinjeksjoner til sine respektive klubber.
Hvorfor stopper pengestrømmen?
Det er et spørsmål som delvis kan svares på med å fortelle om en ond sirkel. Det handler om organisasjonene: Historisk sett har både Inter og Milan blitt støttet og opprettholdt av aksjonærer. Skal vi bare ofre et lite glimt til fortiden, nærmere sagt de siste fem årene, kan vi se at våre aksjonærer effektivt har foretatt betalinger på kapitalregnskapet (eller rekapitalisering) for svimlende 567,4 millioner euro og 209,5 millioner for AC Milan. Derfor er griskheten i mercato-tidene til stede. Ser man på pengebalansen mellom kjøp og salg fra 2009 til 2012 kan man se at Inter har gått 15 millioner i pluss, mens Milan er på 25 millioner pluss.
Dette står i en enorm kontrast til lag som Manchester City (324 millioner i minus), Real Madrid (-300 millioner), Chelsea (-206 millioner), Juventus (-139 millioner) og Barcelona (-121 millioner). Det er også skremmende når man sammenligner med «smågutter» som Zenit (-66 millioner), Wolfsburg (-55 millioner), Rubin Kazan (-53 millioner) og Dynamo Moskva (-47 millioner). Dette er lag som i utgangspunktet ikke skal kunne konkurrere med storhetene fra Milano på noen som helst måte, men som altså bruker bortimot sjokkerende mye mer penger på overgangsmarkedet enn Inter og Milan. Samtidig har ikke pengene fra TV-rettigheter, markedsføring og stadion tatt av, og man sitter igjen med noen fjell av lønninger – lønninger som lengre ikke er akseptable. Og opp i all denne økonomifarsen har UEFA kommet med mottoet «ikke bruk mer enn du tjener». Blander man dette ihop med jakten på balanse i budsjettet vil man fort kunne forutse mindre pengeinjeksjoner fra Milanos stormenn.
At forholdet mellom kostnader og omsetning for Inter (88 %) og Milan (85 %) er på samme nivå som de verste i klassen (Chelsea på 85 %, Manchester City 114 %) er dessverre fakta. Forskjellen er at Abramovich og Mansour ikke har noen intensjoner om å stoppe – på tross av FFPs harde krav. På den andre siden må Moratti og Berlusconi håndtere vanskeligheter med sine selskaper: Aksjeformuen til den tidligere italienske statsministeren har sunkt fra 3,5 milliarder i 2011 til 1,9 milliarder i 2012, samtidig som Mediaset har levert inn sin første kvartal med 85 % nedgang i profitt. Saras, Morattis selskap, befinner seg fortsatt i rød sone og har bestemt seg for å ikke utbetale utbytte til aksjonærene. Juventus har derimot benyttet seg av en annen strategi: Det er ikke tilfeldig at de er blant de største pengeforbrukerne i overgangsmarkedet med en negativ balanse på 139 millioner. Imidlertid ligger de nokså lavt på lønningslista med sin 10. plass i Europa.
Hva gjøres hos Inter?
Som vi skrev om tidligere, går det mot en ny stadion for Inter. Dette er en uvurderlig fordel for samtlige fotballklubber, og da spesielt Inter, som det rapporteres at vil doble (!) sine kampdagsomsetninger med en ny storstue. Man har nylig ansatt Marco Fassone, som høster lovord fra flere hold. Blant annet sier journalisten Venerato at Fassone er blant de beste i markedsføring og at han har gode kontakter hos både FIFA og UEFA. Et annet stort pluss med nyanskaffelsen er det faktum at Fassone allerede har erfaring fra dette i Juventus (som har vist seg å være suksessfullt).
Vi har allerede nevnt Yuto Nagatomo, CRCC (en enorm bedrift i verdenssammenheng, som kan bli utrolig viktig) og «invasjonen» av land som Indonesia og Kina, men bak alt dette står det en annen viktig mann: Mario De Vivo. Han ble hentet inn i fjor sommer, og hans arbeid vil spille en viktig rolle. I Indonesia skrapet man sammen 2,5 millioner og 90 000 folk på tribunen på to kamper, noe som må sies å være imponerende. De Vivo omtalte det derimot som et «lite beløp», og det forteller muligens hvilken linje man vil legge seg på. Han innrømmer også at han er i samtaler med dagligvarebutikker for å skape et varemerke rundt Inter. Det er ikke utenkelig at man noen steder snart vil drikke Inter-vann…
Kilde: Gazzetta dello Sport
Bilder: Faksimile fra Gazzetta dello Sport, flickr.com