Les og stem på det beste bidraget!

feb. 27, 2012

interclub

De to beste bidragene vil bli belønnet med premier, og vinneren kåres onsdag kl. 23.59!

Klikk her for å stemme!

Det beste bidraget får årsabonnement hos csports.no.

Det nest beste bidraget vil belønnes med en eksklusiv pakke fra CANAL+:

  • Camelback drikkeflaske
  • Bodum termokopp
  • USB-stick
  • Notatblokk med penn

Historie 1

Før jeg fant meg et lag , fant jeg meg en spiller. Zlatan Ibrahimovic. Jeg ble fan av han da han spilte i Ajax. Da han gikk til Inter hadde jeg blitt gammel nok til å følge skikkelig med. Jeg ble fra dag en forelsket i alt som har med Football Club Internazionale Milano å gjøre. Zanetti , Moratti , draktene , Italia , Milano , Giuseppe Meazza og alt det andre. Fra den gangen har jeg kun gått glipp av 2-3 kamper og jeg sjekker nyheter flere ti-talls ganger i løpet av dagen. Taper vi en kamp er jeg langt nede i mange dager. Vinner vi , er jeg helt i 100 i enda flere dager. Inter har blitt en stor del av livet mitt og hjerte mitt vil dunke for Nerazzurri til det siste slaget.

Historie 2

Da jeg var mindre, rundt 6-7 år fulgte jeg ikke med på fotball. Alle de andre som gikk i klassen min gikk på fotballtrening mens jeg ikke kunne skjønne interessen for dette spillet. Så kom FIFA 2002 for PC. Dataspill var liksom min greie. Jeg trodde alltid jeg var veldig god fordi jeg knuste computeren hele tiden. Ikke ante jeg at det var amatør. 😛 Uansett så slo han meg alltid. Han var jo fem år eldre enn meg, men jeg mente jeg burde kunne vinne over han. Han hadde sitt lag: Manchester United, arvet av min far(som forøvrig også prøvde og vekke min interesse for røddjevlene forgjeves). Jeg derimot visste bare at Brasil var best i verden og at Oliver Kahn var verdens beste keeper(høsten 2002).

Så en dag når vi skulle i kamp igjen, bladde jeg igjennom lagene i italia etter at jeg hadde prøvd med mange tilfeldige lag i England og Spania. Og der dukket den fine fargekombinasjonen opp! “Blått og svart så kult!”, tenkte jeg. Det var logoen som var så kul. Inter Milan var laget. Vi spilte kampen, og jeg vant for aller første gang! Deretter var forholdet igang. Suksessoppskriften lykkes flere ganger og jeg var ENDELIG på høyde med min brors “mektige” United. Klarer bare ikke å glemme Hakan Sukur sine mange mål mot djevlene.

Etter dette er fotball blitt en lidenskap jeg aldri kan legge bort. Takket være både Sukur, Recoba og Emre.

Historie 3

Jeg var 8 år i 1990, og jeg var en ivrig VM i Italia-fotballkort samler. Av en eller annen grunn verdsatte jeg Walter Zenga sitt kort høyest, og jeg husker overhode ikke hvorfor. Men jeg husker godt at jeg fikk det kortet da jeg kjøpte en pakke. Den gangen spilte Walter Zenga for Inter.

Jeg var ikke spesielt interessert i fotball på den tiden og jeg så sjeldent kamper. Selv gikk jeg på karate, men på løkka likte jeg å stå i mål. Mitt idol var selvsagt Zenga, men på den tiden følgte jeg ikke med på noe lag. 4 år gikk og det ble VM i USA. Norge møtte Italia i gruppespillet, og det var nå min interesse for fotball skulle komme. Hvem husker vel ikke når Gianluca Pagliuca fikk rødt kort for å ha tatt ballen med hendene utenfor 16-meteren? Fra og med nå var Pagliuca mitt store idol, og rett etter VM gikk Pagliuca fra Sampdoria til Inter. Og ironisk nok så gikk Zenga til Sampdoria. Fra og med denne dagen har Inter fulgt meg gjennom hele oppveksten. Hvis laget mitt hadde gjort det dårlig i helga, var dette det første jeg hørte da jeg kom på ungdomsskolen på mandagen. Inter er i mitt hjertet, og jeg vil alltid holde med dem. De er en del av meg.

Det er rart å tenke på at laget mitt kunne fort blitt Sampdoria. Hva hadde skjedd hvis ikke Pagliuca hadde flyttet til Milano? Men innerst inne tror jeg det er en mening med alt. Det er laget som velger supporteren, og ikke supporteren som velger laget. Jeg er stolt av klubben. Jeg er stolt av historien. Og jeg er stolt av at Inter valgte meg som supporter!

Historie 4

Che domanda! For et spørsmål!

Jeg er en riktig veteran, og ble fan av Inter grunnet alt hatet mot Inter som symbol for catenaccio i gamle dager…. Inter var liksom “de verste av de verste..”. Herlig! Destruktive sataner. I tillegg kjøpte de Rummenigge. Da måtte det bli laget mitt. Også var det jo Italia 1982… Djevlene over djevlene. Alle hatert de. Jeg har alltid vært på outsiderens side, så på løkka årene etter var forsvarte jeg Italia ’82, selv om vi bare var snørrunger. Men til saken! Det var 1985. Noen har nemlig alltid en dragning mot “det stygge”, “det som er “anti”… I hvert fall har jeg det… Senere ble jeg enda mer involvert i Italia, via studier, kvinner og mer. Da ble det forsterket. Min første kamp på San Siro var og Javier Zanettis første kamp. 1995. Inter-Vicenza. Det var og Roberto Carlos’ debut for Inter, men det var en annen forsvarer jeg var mer opptatt av. Javier! For et steg! Hvilke lårmuskler! For en gjennomført herlig personlighet! For hans person skinte igjennom med en gang, man skjønte at dette var en som ville vare lenge…
Giuseppe Bergomi, hellig være hans navn, har sagt Zanetti kanskje kan spille til han er 45… 37 nå, og han har sagt han vil spille masse mer.. Herlig! Og hvorfor ikke? Han er også typen til å sprenge grensene. Hva er det normale? Ferdig når du er 34 for spisser, 35/36 for midtbane, og til nød over 40 for keepere? Maldini valgte akkurat rett tidspunkt for å legge opp, ikke for lenge, ikke for kort. Det er viktig å ikke måtte bæres ut. Zanetti capitano sempre!

Tilbake til spørsmålet.. JA! Har vært på San Siro many, many times, men har hatt minst like mye moro på bortekamper! Det er jævla artig å være travelling. På 90-tallet var borteturer ensbetydende med ekstremt heftig weedsmoking og spritbøtting. Og et herlig felleskap. Men min aller fineste stund på San Siro var under 100-årsjubileet i april 2008, der man etter Inter-Reggina 2-0 som kveldskamp satt i gang et gedigent show, der gamle helter kom utpå banen. Det fins på youtube. Helter fra 1908 til nå. Gamlinger fra Ambrosiana-tiden før krigen, t.o.m. Noen dager etter var det den famøse kampen mot Liverpool, som skulle krone det hele. Den gikk galt, men minnene fra 100-årsfeiringa lever videre. Io c’ero. I was there.

Historie 5

Jeg ble fan av de blå-svarte fra Milano senere enn mange. I 2005 hørte jeg at Inter Milan vant Serie A for første gang på mange år. Jeg ble fascinert av lidenskapen og “trøkket” spillere som Javier Zanetti og Marco Materazzi viste på banen, og jeg var helfrelst. Jeg har alltid vært tilhenger av den tøffe, lidenskapelige fotballen, og det tok ikke lang tid før Inter tok plass i mitt hjerte. Jeg begynte å lese meg opp om spillere som Giuseppe Meazza, Giacinto Facchetti, og Giuseppe Bergomi. Jeg elsket det. Inter var som ment for meg. Jeg elsker absolutt alt med klubben. Selv om jeg ble sent Interista, tror jeg ikke det er mange i Norge som kan matche min lidenskap for klubben. Jeg elsker å elske Inter. Forza Nerazzurri!

Great! You've successfully subscribed.
Great! Next, complete checkout for full access.
Welcome back! You've successfully signed in.
Success! Your account is fully activated, you now have access to all content.