Født for snart 41 år siden av en fattig familie i den tøffe delen av Buenos Aires, er historien om Javier Zanetti en historie som like gjerne kunne handlet om den hardtarbeidende mureren så vel som historien om en av tidenes største «bandieri». For det var ingen selvfølgelighet at treningsnarkomanen Javier skulle bli så stor og så god som han ble.
Som ung ble han fortalt av sine trenere at han var for spinkel og for svak til å kunne klare seg som fotballspiller, og ble med det kastet ut av Independientes akademi i 1989. Som 16-åring stod han uten klubb, og hjalp heller sin murerfar i Dock Sud. Som bygningsarbeider lærte han seg viktigheten av å legge et godt grunnlag for å kunne nå toppen – en metafor for Javier Zanettis videre liv.
Selv om far Rodolfo Ignacio trolig var glad for hjelpen fra sønnen sin, var det han som overtalte Javier om å fortsette sin drøm om å bli fotballspiller. Noen år senere var han førstelagsspiller i Banfield, og var med på Argentinas ungdomslandslag. «Jeg hadde ennå ikke kjøpt Inter da jeg så et filmopptak av en argentinsk U21-kamp. Jeg fikk den så jeg kunne følge Ariel Ortega,» sa Moratti i et intervju til Corriere della Sera. «Jeg så bare litt av kampen, Ortega imponerte ikke meg. I stedet skjedde noe spesielt. Jeg ble oppmerksom på en back jeg aldri hadde sett før. Han forsvarte bra, brøt fremover, driblet sju motstandere på rad. Vi signerte han, og han er fortsatt med oss.»
Backen het Javier Zanetti, og ble Morattis første signering som Inter-president. «Jeg husker fortsatt min første dag hos Inter. Jeg kom hit med en plastikkpose med skoene mine i, og jeg gikk gjennom mengden med fans som lurte på hvem jeg var. Det var der det hele startet,» fortalte Zanetti i et intervju for en stund siden.
Men fansen som ikke visste hvem han var, var ikke det største problemet til den sjenerte nysigneringen. Zanetti slet med å velge sin første bil. Han var redd for å kjøre BMW fordi han ikke ville virke for ovenpå fremfor sine nye lagkamerater. Da han senere ankom Inters treningsanlegg, fant han ut han kjørte den styggeste bilen av dem alle. Men det var ikke noe problem for en enkel guttunge som hadde vokst opp med fotballsko sydd av sin egen far.
«I livet finnes det alltid tid til alt…»
Ett av Javier Zanettis kjennetegn er hans vilje til å klare ting og hans vilje til å stå på – uansett hva. Det så vi sist da han kjempet seg tilbake fra en skade tre måneder før antatt tid, og det i en alder av 40. Men viljen har ikke kommet med årene. Den har alltid vært der. I en periode som ung gikk han på skole, jobbet med faren, jobbet i fetterens butikk, leverte ut melk og spilte fotball på én og samme tid.
«I livet finnes det alltid tid til alt, men vi må vite hvor vi skal finne tiden. Ikke la tiden passere uten at du engang merker det. Tid er som luftspeiling, en optisk illusjon, som noen ganger kan lure oss,» har Javier sagt. Og ser man på bildene av Javier gjennom årene hans i Inter, kan det virke som om at det er han som har tatt et par piruetter rundt tiden, og lurt den opp i pølsebua.
I boken sin, «Play like a gentleman», forteller Javier om den gangen han trente på bryllupsdagen sin. «Det er tid til overs, kjære,» fortalte han ungdomskjæresten sin Paula. «Seremonien er over, vi har byttet ringer, og gjestene har ikke kommet ennå. Jeg går ut og jobber, jeg har med meg skoene mine.»
Dette er heller ikke det eneste beviset på Zanettis enestående profesjonalisme. Noen år senere, på ferie i Tunisia, hadde Paula bestilt et hotell uten treningsfasiliteter, og var redd for hvordan ektemannen kom til å reagere. Inters fitnesstrener hadde sendt med han et treningsoppsett som blant annet innebar squats med 75 kg. Hvordan skulle han klare det uten noe utstyr? Men Paula trengte ikke å bekymre seg. Javier hadde løsningen.
Under en middag spurte Javier høflig kona si om hva hun veide. 50 kilo, svarte hun. Deretter samlet han opp bøkene de hadde med seg, og fikk kokken til å veie dem på vekten sin. Det var fortsatt ikke tilstrekkelig, men de fant noen manualer på en lokal butikk senere. Senere ba Javier henne ta på seg sekken sin, som var full med bøker, og holde manualene i hendene. Så løftet han henne opp på ryggen, og startet repetisjonene. Opp. Ned.
En stor mann – på og og utenfor banen
Javier Zanetti er viden kjent for det han har gjort på banen. Men det er ikke bare det som gjør Zanetti til den store mannen han er. Han er FIFA-ambassadør for SOS Barnebyer, og har startet flere veldedighetsprosjekt. Den ene, «Leoni di Potrero», startet han sammen med sin gode venn Esteban Cambiasso. Det er en organisasjon som vil hjelpe barn med sosiale problem og motoriske vansker.
Den største, og mest kjente, er dog «Fundación PUPI», som også tar sikte på å hjelpe vanskeligstilte barn. Organisasjon tenker ikke profitt, og har en kostnad på over 300 000 euro i året. I 2009 tok organisasjon vare på over 1000 barn.
Så når vi nå takker deg, Javier Zanetti, er det ikke bare vi som skylder deg en takk – det er det en hel verden som gjør. Og vi er stolt av at du er vår.
Kilder: espnfc.com, theguardian.com, sempreinter.com, wikipedia.com