Josimar: Giuseppe Meazza

april 07, 2011

Giuseppe Meazza

Skrevet av Øyvind Johannessen for Josimar #3 2011. Resten av saken kan du lese i neste utgave av Josimar.

Undertegnede har egentlig levd helt greit med å ikke vite spesielt mye mer om Giuseppe Meazza enn at det var navnet på en gammel spiller, og at selveste San Siro ble omdøpt til hans ære da han døde i 1979. Det var først sist høst, mens jeg forberedte min første tur til Milano for å kommentere Milano-derbyet, at jeg ble trollbundet av historien av en kar som oppførte seg som originalen George Best, Robin Friday og Paul Gascoigne ble modellert etter. Giuseppe Meazza ble født i Porta Vittoria i Milano 23. august 1910, og opplevde 1. verdenskrig på nært hold. Litt for nært til og med, i 1917 ble faren hans drept, så sjuåringen Beppe måtte hjelpe sin mor å forsøke og tjene til livets opphold. Det gjorde de ved å selge frukt på markedet. Allerede som seksåring ble det imidlertid klart at guttungen var besatt av fotballspillet, og han brukte hvert ledige minutt til å spille fotball i gatene. ”Ballen” spratt ikke så veldig godt, da den var laget av sammenbundne filler. Giuseppe spilte også barbeint, ettersom moren gjemte skoene hans sånn at han ikke skulle slite dem ut under gateballsparkingen. Råd til mer enn ett par sko hadde de ikke.

Ble buff med biff

Laget hans kalte seg Maestri Campionesi, og det var med dem han spilte frem til mamma Meazza ga sin tillatelse til mer seriøs fotballsparking da han ble 12 år gammel. Han begynte da å spille for Gloria FC, og han fikk da også sitt første par fotballsko – i gave fra en beundrer. På denne tiden var Meazza fan av AC Milan, og drømmen var å få spille for de røde og sorte. Milan skuet ham imidlertid bare på hårene, konkluderte med at han var for liten, og sa nei takk. En speider fra Inter oppdaget imidlertid Meazza ved en tilfeldighet da han sto på gata og trikset med tøyballen sin, og bestemte seg fort for å knytte ham til seg. Meazza ble satt på en diett bestående av mye biff, så han skulle vokse og bli sterkere. Til å begynne med ble han faktisk brukt i forsvar, men en juniortrener sørget for å rette opp tabben før det var for sent. I 1927 tok han så steget inn i de voksnes verden. I forkant av sin første kamp for Inter fikk han også et nytt klengenavn, Il Balilla. Det var ingen hedersbetegnelse. Mannen som ble vraket til fordel for 17-åringen Meazza, Leopoldo Conti, syntes ikke noe om at en så ung spiller fikk være med på a-laget, og protesterte med en nedverdigende setning om at ”nå henter vi spillere rett fra barnehagen”. Barnehagen han refererte til var et nettverk av ungdomsklubber drevet av det italienske fascistpartiet, hvor man samlet sammen rubbel og bit av barn mellom 8 og 14 års alder, som ble startet i 1926 under navnet Opera Nazionale Balilla. Giuseppe var vant til å bli kalt Pepp, og Peppin som er den lokale milanesiske vrien på det samme navnet. Meazza spilte sin første a-kamp i Como, i en cup ved navn Coppa Volta, og han kronet debuten med å score to mål da laget hans slo Milanese Union Sportiva 6-2. ”Lagkamerat” Conti var stum som en østers, men klengenavnet ble sittende. 12. september 1927 spilte Meazza sin første seriekamp, og Gazzetta dello Sport beskrev hans spill som ”intelligent, friskt og hurtig”. Det var superlativer som ikke ble brukt hvert halvår.

Best med begge beina

Meazza scoret mål for moro skyld, og etter å ha startet sin karriere som ren spiss, trakk han seg kjapt bakover til det man i 2-3-5–alderen kalte indreløper. Han spilte like gjerne på høyre som venstre side, og brukte begge føtter like godt. Fotballspilleren Meazza beskrives som en bortimot komplett spiller, med dribleferdigheter ingen hadde sett maken til, samtidig som han slo de lekreste pasninger og skjøt både hardt og presist. Han raget ikke høyere over gresset enn 169 centimeter, men var likevel helt konge i lufta. Han ble toppscorer i Serie A tre ganger, i 1930, 1936 og 1938, og han er fortsatt nummer tre på lista over tidenes målscorere i Serie A med sine 216 scoringer – delt med Jose Altafini, og kun bak Gunnar Nordahl (225) og Silvio Piola (274). Han var også selvskreven på Italias landslag, og ble verdensmester både i 1934 og i 1938. I 1934 ble han også kåret til turneringens beste spiller, og han er siden blitt rangert som tidenes fjerde beste VM-spiller. 33 mål scoret han på sine 53 landskamper, og han ble selvfølgelig et ikon for hele fotball-Italia.

Det finnes ingenting verre i fotball enn å se en keeper redde straffen din fordi han ikke forsto finta!

Dette var et utdrag fra saken som kommer på trykk i Josimar #3 2011, du kan bestille ditt abonnement her, da støtter du samtidig Inter Club Norvegia med 60 kroner til vår drift. Fristen for å få tilsendt neste utgave er å inngå abonnement i løpet av helgen.

Great! You've successfully subscribed.
Great! Next, complete checkout for full access.
Welcome back! You've successfully signed in.
Success! Your account is fully activated, you now have access to all content.