Vi har snakket om det lenge, det hele har blitt tydeligere og tydeligere: Inter er tilbake! Vi har kommet ut av mørket med mot og vilje bare de beste kan vise. Nå er vi endelig tilbake til å være et lag motstanderne gruer seg til å møte. Vi slo Milan, som ikke hadde tapt siden begynnelsen av oktober, og nå er det bare seks poeng opp til serielederne Juventus, fem poeng til AC Milan og tre poeng til Udinese og en Champions League-plass. Lazio ligger også foran oss, men de tar vi igjen om vi vinner neste helg på Giuseppe Meazza. Og dette er første tydelige spor fra Ranieri, den ekte arkitekten bak Inters snuoperasjon, som har klart å få laget like sultne på medaljer som under Mourinhos dager. Milito er et tydelig bevis. Mannen scorer, avgjør kamper og ser ut som den 2010-spilleren vi alle har lengtet etter. Lucio og Samuel er ugjennomtrengelige, og klarte å holde nullen mot Serie As mestscorende lag, noe bare Juventus og Fiorentina har klart tidligere i år.
På den andre siden hadde Milan ikke en fullt så god dag, og de ble skadelidende i en kamp der Ibrahimovic og Boateng ikke var seg selv. De klarte heller ikke å svare godt nok på Militos mål. I går opplevde Massimiliano Allegri hvor hardt trenerlivet i Milan kan være uten en helt funksjonell Ibrahimovic, som har sju mål på seks kamper.
Ranieri lyktes med taktikken
Ranieri klarte å motstå fristelsen til å starte Sneijder, og stilte med en 4-4-2-formasjon som ikke er helt som de andre 4-4-2-formasjonene. Midtbanen og forsvaret lå lavt og kompakt. Til og med Thiago Motta, som vanligvis pleier å gå i angrep, var nå på linje med Cambiasso. Selv om Inter trengte seieren veldig mye, var ordren fra Mr. Ranieri klar: Minimere risikoene, ikke la Milan få muligheten til å kontre, samtidig som Inter skulle vente på de gode mulighetene. Strategien til Inter var ikke vakker, men den funket – og det så til de grader. Den viste seg fra sin effektive side allerede etter fire minutter, men linjedommeren ville det annerledes og feilaktig annullerte Mottas mål. Senere fikk også Ricky alle sjansers mor, men ikke denne gangen heller resulterte det i endringer på måltavla. Et annullert mål og en megabom; det fikk man til å tenke på at Inter kunne gjort mer ut av kampen enn å bare legge seg lavt og vente. Spesielt med tanke på at en livlig Maicon, med god hjelp fra traktoren Zanetti, kunne plyndre høyresiden til Zambrotta, og med tanke på at Ricky Alvarez gjorde det bra de gangene han fikk komme inn sentralt.
Milan gikk ut på banen og spilte sitt spill i 45 minutter. Sett bort fra de sju hjørnesparkene, var det også store sjanser til Milan, som van Bommels skudd i tverrligger og Patos svake skudd fra kort hold. Det var et Milan-lag som rett og slett bare ikke klarte å skvise mer ut av det store ballinnehavet de hadde, og man kan si at Aquilanis fravær kan ha vært en avgjørende faktor for kampens utfall. Uten han var det nesten bare Emanuelson som klarte å skape noen idéer til spillet deres. Men nederlenderen skapte ikke nok. Seedorf kunne gitt han en hjelpende hånd, selv om det vanligvis er Ibrahimovic som skal gjøre det, men som sagt så hadde han ikke dagen sin.
Allegri gjorde ikke noen bytter fordi han ventet på at Ibra skulle våkne opp fra sin dvale. Selv ikke Ranieri gjorde noen bytter, fordi han ventet på gode muligheter. Og de gode mulighetene kom. Etter ni minutter i 2. omgang serverte Javier Zanetti en pasning til Milito som satte fart og plasserte ballen i lengste hjørne, akkurat som i trippelsesongen. Allegri svarte med å sette inn Robinho, Seedorf og El Shaarawy én etter én, men det var for sent for Milan. For Inter, kom Sneijder, Forlan og Chivu inn, der den sistnevnte nok hadde størst innflytelse på spillet. Dette derbyet vil vi huske, og vi vil huske det som det derbyet Claudio Ranieri fant sitt Inter.
Bilder fra kampen
Kilde: Gazzetta dello Sport
Alle bilder: inter.it