Derby d'Italia: Hatet

mars 24, 2012

Curva Nord

Det finnes veldig få fotballkamper som deler alle verdens fotballtilhengere i to så adskilte leirer selv om man ikke holder med noen av lagene. Det er spanske El Classico, skotske Old Firm, det engelske nordvestderbyet og altså derbyet mellom le Fidanzate d’Italia, døpt i 1967 av sportsjournalisten Gianni Brera til Derby d’Italia.

Å kalle forholdet mellom Inter og Juventus kjølig, vil være en underdrivelse på linje med å kalle Grand Canyon en grop, eller som sebraenes forrige president Giovanni Cobolli så presist uttrykte det i fjor vinter:

Den ideologiske splittelsen mellom klubbene lar seg ikke lenger reparere. Hvis man ser bort fra den respekten lagene kan vise hverandre på banen, så er dette to motstandere og tilhengergrupper som ganske enkelt ikke tåler hverandre.

Det er ikke ofte at så mektige og rike italienske menn snakker så tydelig og åpent om at det finnes et problem, ennå mindre at man innrømmer hvor stort og vanskelig problemet er. Det er oftest slik i det sjarmerende støvellandet at en overveldende majoritet av medborgerne skriker ut om misforhold og vanstyre, dog uten å få gehør hos de mektige herrer på toppen, som når alt går under møter det med en nesten uforskammet arrogant fremtoning spør «hvorfor sa ingen at det kunne så ille?»

Akkurat derfor oppfattes det som mildt sagt bemerkelsesverdig når en så høytstående mann som Juventus sin tidligere president tross alt er, uttaler seg så kategorisk om saken. Men spørsmålet gjenstår om hvorfor alle fra Inters president Massimo Moratti til Juventus sin nåværende president Andrea Agnelli, som normalt ter seg rolig og statsmannaktig, ikke lengre engang er høflige mot hverandre. Som dr. Phil ville sagt det: hvorfor kan man ikke lenger ignorere den rosa elfanten i rommet? De aller fleste av oss ville nok svare Calcipoli-skandalen i 2006 som en soleklar årsak til alt det vonde blodet klubbene imellom, rettsakene i kjølvannet av Calciopoli pågår enda den dag i dag, og kommer til å fortsette helt til foreldelsesfristen på anklagene går ut. Eller kanskje er det skandalekampen på Delle Alpi i 1998 da Ronaldo (den nå noe korpulente brassen) ikke fikk den straffen som alle med bedre syn enn Stevie Wonder så at han skulle hatt, dette kan også være blant grunnene til uvennskapet. Ja, disse to hendelsene har absolutt bidratt til hatet, men for å finne bakgrunnen må vi gå ytterligere fire tiår bakover (fra den dagen Del Piero i angrepet etter snublet utenfor halvsirkelen og fikk en straffe), hele veien tilbake til sesongen 1960/61.

Da som nå het eierne i de respektive klubbene Agnelli og Moratti, men den gangen var fornavnene Umberto og Angelo, som kjent er disse fedrene til Andrea og Massimo. Akkurat som i dag hadde Juventus den gang økonomisk ryggdekning i FIAT-formuen, mens Inter hinket fremover på Saras-konsernets oljepenger. Likhetene stopper ikke der, for akkurat som i 1997/98 var sesongen 1960/61 utrolig jevn, og 10. april møttes lagene i Torino i en kamp som med stor sikkerhet ville sendt seriegullet til den blåsvarte delen av Milano.

Kampen måtte dog avbrytes etter at hjemmetilhengerne hadde stormet banen, med den konsekvens at det italienske fotballforbundet satte resultatet til 0-2 i favør Inter. De hendelser som utspilte seg i etterkant la grunnen for den «ideologiske splittelsen» som har preget relasjonen mellom klubbene og deres tilhengere. For mange uker etter at Inter hadde fått tildelt seieren, faktisk så sent som dagen før aller siste seriekamp, gikk fotballforbundet tilbake på avgjørelsen og bestemte i stedet at kampen skulle spilles på nytt i Torino 10. juni.

Denne bomben som det italienske fotballforbundet slapp dagen før ligaen skulle avsluttes, resulterte i at ikke engang den taktisk finslipte oppfinneren av catenaccio, Helenio Herrera, klarte å omgruppere. Inter tapte 2-0 borte mot Catania, og med 1-1 borte mot Bari sikret Juventus seg med det sin 12. ligatittel før den avbrutte kampen skulle spilles på nytt. Til denne historien hører også med det faktum at president i fotballforbundet var ingen ringere enn… ja, Juventus- og FIAT-eier Umberto Agnelli. Dette fikk Angelo Moratti til å gå fullstendig i taket, og han beordret sin mestertrener å stille med Primavera-laget i omkampen i Torino. Det resulterte i at juniorene ble fullstendig utspilte, og sluttresultatet ble 9-1 til Juventus, fortsatt Inters største tap i en obligatorisk kamp. For øvrig gjorde Valentino Mazzolas sønn, nemlig spilleren som senere skulle bli en legende i klubben, Sandro Mazzola, sin debut for Inter i denne kampen. Han ga sogar en forsmak på det som skulle komme med å sette inn Inters eneste mål til 1-7 i det 78. minutt.

Som kjent gjentok historien seg ganske nøyaktig 37 år senere, den 26. april 1998 da den uteblivne straffen samt det dømte ikke-eksisterende straffesparket andre veien resulterte i parlamentsdebatt om Agnelli-familiens urimelig store innflytelse over den italienske fotballen, men som vanlig skjedde ingenting. Ja, ikke før sommeren 2006 da 50 års løgner og urent spill ble oppdaget, og familien Moratti og alle Inter-tilhengere fikk den opplevelsen på fotballbanen som var blitt dem frarøvet tidligere. Men det ble dessverre også bekreftet at spillet var fikset, slik at det hadde vært det samme hvilket mannskap man hadde spilt med. Derfor er disse kampene mot Juventus så mye mer enn bare en ny storkamp eller tre poeng i en eventuell toppstrid. Det handler om noe som de fleste Juventini ikke engang klarer å stave, nemlig ære i ordets rette og fulle betydning.

Skrevet av Nima Tavallaey Roodsari, oversatt til norsk fra sempreinter.com.

Great! You've successfully subscribed.
Great! Next, complete checkout for full access.
Welcome back! You've successfully signed in.
Success! Your account is fully activated, you now have access to all content.