Gjengen møttes første gang litt utpå lørdagen. Lite tid ble kastet bort, og det bar rett fra hotellet til sentrum for noe godt å drikke, litt å spise og mye fotball å diskutere. Hele visitten var bare en oppladning til det som skulle skje senere på kvelden: Besøket på Il Botinero. Restauranten er eid av Zanetti og Cambiasso, og er ikke ukjent med besøk av Inter-spillere. Vi håpet på å møte noen, men dessverre skjedde ikke det. Uansett var maten aldeles fortreffelig og stemningen god.
Etter vi hadde sovet av oss middagen på Botinero var det duket for kampdag. Det betyr alltid en kriblende følelse i magen. Noen valgte å shoppe, mens andre dro på pub for å lade opp med Manchester City – Liverpool.
Vel framme på stadion, i god tid før kamp, stakk en ivrig Ali inn på selve stadion en god stund før resten. Han hadde møtt en kompis fra Torino (pust ut, han var fra den rette siden av Torino), og hadde et lite eventyr mens vi andre tok livet med ro utenfor.
“Ey, var ikke det Ali?” ble vi sittende og spørre oss selv i pausen, da vi så en lignende skikkelse på storskjermen som sendte en hilsen til favoritten Mauro Icardi. Og jo, visst var det Ali. Han hadde blitt intervjuet før kamp, og ble bedt om å sende en hilsen til resten av Meazza. Ali ble spurt om han kunne snakke på norsk, men det ville han ikke – for da forstod jo ikke Mauro Icardi hva han sa. Vi ser den.
Kampen gikk så som så, men det hersker liten tvil om at en tur på Giuseppe Meazza likevel er stort og at minnene blir mange. Det sistnevnte ble det skapt mangt av da Ali gikk på søk etter spillere i det kampen var ferdig. Med god tålmodighet og strategisk plassering fikk han møte flere spillere.
Her har Ali sneket seg med i bakgrunnen, og kan med det skryte av å være en av de første til å ta bilde med Felipe som Inter-spiller.
Hernanes hadde ikke like god tid som de andre, men tok seg likevel bryet med å hilse på supporterne.
Var det noen som tok seg til supporterne, så var det Tommaso Berni. Ali ble overrasket over hvor hyggelig tredjekeeperen var, og fikk til og med slått av en liten prat (blant annet om resten av autografene på drakta).
Det var ikke bare Inter-spillerne det ble gjort stas på. Andrea Lazzari var en halvpopulær mann der han gikk, og da må man nesten ta bilde med han.
Mens vi andre kjente på resignasjonen, og drasset oss til en flott restaurant et stykke utenfor sentrum, var Ali fortsatt på søken etter lykken (om man kan kalle det det). Og det tror vi han fant. En god stund etter vi hadde hevet i oss alt fra blekksprut til calzone og fra rødvin til Cola, kom Ali inn døra med tydelig høy puls, satte seg ned og sa: “Gutta, helt ærlig, nå kan jeg dø.”
Ali fortalte også at han spurt Medel om hvor hans store idol Icardi var. Medel svarte dette: “Han er sikkert med Wanda og koser seg nå”. Og slik fortsatte historiene og fotballsnakket til klokka for lengst hadde passert midnatt.
Dagen etter besøkte vi stadion for siste gang, hvor vi var innom garderobene, gikk i spillertunnelen og utpå sidelinja, på museumet og opp på tribuna. Et verdig på gjensyn med en mektig stadion.
Historiens første supportertur med Inter Club Norvegia var en suksess og et minne for livet. Til neste år kan vi røpe at reiseleder Daniel Larsson har planer om å arrangere tur til derbyet mot Milan eller Juventus, og kanskje få med oss en trening og prøve å arrangere et spillermøte – så håper vi det lar seg gjøre. Og at mange melder seg på.