Financial Fair Play og Inter

Reglene kan leses i sin helhet på UEFA sine hjemmesider (PDF). Denne gjennomgangen lener seg på tall fra blant annet regnskapsfirmaet Deloitte sin årlige Money League, fotballfinansbloggeren Kieron O’Connor aka The Swiss Ramble og tall fra klubbene selv.

Hva er Financial Fair Play?

FFP er et initiativ fra det europeiske fotballforbundet (UEFA) som tar sikte på å forbedre den økonomiske disiplinen i europeisk fotball. Fair Play-reglene setter opp en rekke krav til alle klubber under UEFA-paraplyen, og brudd på FFP-reglene kan i ytterste konsekvens straffes med utkastelse fra Europa League og Champions League. Mer enn halvparten av europeiske toppklubber drives med underskudd, og i engelsk Premier League var det bare 4 av 20 klubber som rapporterte overskudd sesongen 2009/10.

Artiklene 57-63 er de sentrale punktene i det 86 sider lange dokumentet med retningslinjer. Her introduseres kravet om at hver enkelt klubb skal ha inntekter som samsvarer med utgiftene. Klubber skal drives i null eller med overskudd, dette har langt fra vært noen selvfølgelighet i fotballen de siste tiårene, med velstående eiere som er villige til å dekke til dels store driftsunderskudd. FFP gir et visst slingringsmonn i en innkjøringsperiode, men 2017/18-sesongen er den siste der det godtas avvik fra nulldrift.

UEFA begynner overvåkningen i sesongen 2013/14, men da er det regnskapsårene 2011/12 og 2012/13 som skal under lupen. FFP er med andre ord allerede i gang, og klubbene må komme seg innenfor det aksepterte avviket på 45 millioner euro (fordelt på tre sesonger) innen to år. Beltestrammingen er dog ikke helt hjerteløs, ettersom kontrakter inngått før 1. juni 2010 ikke teller med i denne vurderingen. Klubbene har allerede hatt tid på å justere seg mot kravene fra UEFA, og de fleste ansvarlige klubbledere har to øyne på det nye reglementet.

Aksepterte avvik

Tabellen viser hvilke sesonger som dekkes av hver overvåkningsperiode, hvor stort akkumulert avvik som godtas, og hvor stort avvik som må dekkes gjennom innskudd for å kunne godkjennes.

Utviklingen som UEFA nå ønsker å reversere har pågått over lengre tid, de rike klubbene driver opp spillerlønningene og det må satses hardt økonomisk for å komme gjennom det trange nåløyet til Champions League-spill, der inntektsmulighetene er store. Når klubber som Chelsea, Manchester City og i nyere tid Malaga og Paris Saint-Germain (og dessverre også Inter) har styrtrike eiere som dekker eventuelle underskudd kan disse lokke med lønninger som presser nivået enda høyere. En rik eier er fristende for enhver middelmådig klubb som ønsker å avansere, men dårlig ledelse eller overforbruk kan føre klubber enda lengre ned i gjørmen, som vi har sett for eksempel i Portsmouth og Leeds United. Det er til syvende og sist i alles beste interesse at klubbene stort sett drives ansvarlig, selv om kortsiktig suksess kan friste tilhengere. Når regelverket nå i tillegg krever tilnærmet balanse i regnskapet, har Europas storklubber ikke lenger noe valg.

Likevel finnes det noen mulige negative konsekvenser av FFP sett fra den jevne tilhengers ståsted. Ved at kun naturlige inntekter og ikke investorpenger tillates, er det en fare for at de store klubbene konsoliderer sine posisjoner, og de mindre lagene forblir statister i sine respektive ligaer. Klubber som Udinese eller Siena er avhengige av at tilhengerne møter opp på stadion, kjøper effekter, og betaler for TV-pakker for å følge sine lag. Markedene deres er naturlig mindre enn Juventus og Inter, og de vil ikke ha noen måte å kompensere dette inntektsgapet på, sett bort fra å selge og kjøpe spillere med profitt fra de samme storklubbene. Det er en modell som kan fungere med den riktige teften, men man vil også fôre storklubbene med egenutviklede spillere, og dermed svekke sitt eget lag. En annen negativ konsekvens kan bli at penger i større grad må hentes fra billettsalget, og denne kostnaden må bæres direkte av de som går på stadion og ser kamper hver uke.

Inters økonomiske fremtid

Vår egen klubb er utenom Manchester City kanskje den organisasjonen som blir hardest rammet av de nye kravene. Han er et stykke unna Chelseas Roman Abramovich og Manchester Citys Sheikh Mansour, men Massimo Moratti har i sine 16 år som klubbeier rapportert et samlet tap på 10 milliarder kroner, bare de siste fem årene har Inter tapt 5,1 milliarder kroner. Disse tallene understreker hvor mye arbeid som må gjøres for å komme seg under det aksepterte avviket på bare 350 millioner kroner (fordelt på tre sesonger) innen 2013/14.

Deloitte Football Money League rangerer hvert år de største europeiske fotballklubbene (PDF), og er en god indikasjon på hvilke fisker som er størst i kontinentets fotballdam. Inter har havnet på 9. plass de to siste årene, og er med sine 225 millioner euro i inntekter stabile på samme økonomiske nivå som Milan og Juventus. Lenger oppover listen er det derimot en helt annen idrett som bedrives, med Real Madrid sine 438 millioner øverst på tronen. Et forsprang på over 200 millioner euro som gjentas årlig, gjør det vanskelig å konkurrere med mindre man har noen ess i ermet. Det har Inter hatt med Massimo Moratti, men når FFP stiller krav til inntekter som tilsvarer utgiftene uten ekstern kapitalinnsprøyting ser det med ett mye verre ut.

Det som Money League ikke tar med, er nemlig Inters største problem: Utgiftene. De siste årene har disse vært på bedringens vei, men da sammenligner vi med regnskapsår som 2007, da rekordtapet på 206 millioner euro ble en negativ milepæl i vår nære historie. Siden den gang har store gevinster på spillersalg (Ibrahimovic, Balotelli, Eto’o) forbedret bildet noe, men fortsatt tynger utgiftssiden så tungt at årets underskudd blir på 86 millioner euro. Dette er det siste tallet som ikke teller for FFPs første overvåkningstermin, men det samlede underskuddet de neste tre årene kan altså ikke overskride 45 millioner euro. I rettferdighetens navn, Inter har voldsomme inntekter, men hvordan fordeler disse seg og hvordan kan de økes?

TV-rettigheter

Inters klart største inntektskilde er salg av TV-rettigheter til kampene. Dette står for hele 59 prosent av pengene som kommer inn, dette har alle de store klubbene i Italia til felles. TV-penger, kommersielle inntekter og kampdagsinntekter skal ideelt sett utgjøre rundt en tredjedel hver av inntektene til en mønsterdrevet klubb. Det er en situasjon vi kan se langt etter de nærmeste årene, Serie A er også den ligaen som er aller mest avhengig av TV-pengene. 65 prosent av inntektene til klubbene er TV-penger, en andel som er høyest av de store ligaene i Europa. Frankrike følger med 60 prosent, England med 50 prosent, Spania 38 prosent og Tyskland 32 prosent.

At Inters andel ligger på 59 prosent er ikke noe problem i seg selv, men det avslører at man har enormt ubrukt potensiale i de to andre inntekststrømmene. De 54 millioner euro som kommer inn til direktør Ernesto Paolillo blekner i sammenligning med Bayern Münchens 135 millioner, mens Arsenal (langt fra den største klubben i England) henter inn 93 millioner euro i kampdagsinntekter mot våre 32 millioner. Bayern og Arsenal er ekstreme eksempler på akkurat disse feltene, men de er også klubber som vi naturlig kan sammenligne oss med når det er snakk om konkurransedyktighet i Champions League.

TV-avtalene i de fem store ligaene (millioner euro)

TV-avtalen i Italia er den største av alle de europeiske ligaene, og Inter hadde i 2009/10 den tredje største andelen av disse pengene, bak Juventus og Milan. I tillegg hadde vi betydelig større inntekter på Champions League-rettigheter, og dermed ble totalen størst av de italienske klubbene. Salget av Serie A-rettigheter til det internasjonale TV-markedet er derimot betydelig svakere enn i Spania og England, og totalpotten er derfor mindre enn den kunne ha vært med større interesse for Serie A i andre nasjoner. Likefullt er TV-potten i Italia over dobbelt så stor som i Tyskland, og bare bak England totalt sett. Totalpotten er altså rundt 1 milliard euro, men hvordan skal så denne fordeles? Det har vært et stridstema i den italienske fotballen de siste årene.

I forkant av forrige sesong trådte en ny fordelingsnøkkel for TV-pengene i kraft. Denne har en mer sosial profil, de største klubbene får en noe mindre del av potten enn tidligere. Det er (minst) to måter å se på dette fordelingsspørsmålet: De store klubbene er lokomotivene for Serie A, og genererer mest interesse, mest tilhengere og mest penger. På den andre siden er de resterende klubbene det som gir kjøtt på Serie A-beinet, det ville ikke vært mye til liga om Inter skulle spilt mot Milan annenhver uke, og aldri reist til et vårhett Palermo, den sydende Napoli-gryten eller et tåkete Udine. En viss redistribusjon av rikdommen kan forsvares for å holde hele ligaen konkurransedyktig. Nøkkelen for å fordele TV-potten tar i vare begge disse perspektivene: 40 prosent deles likt mellom klubbene, 30 prosent blir fordelt basert på resultater (5 prosent forrige sesong, 15 prosent de siste fem sesongene, 10 prosent resultatene fra 1946 og frem til sjette siste sesong) og de siste 30 prosentene basert på antall tilhengere (25 prosent) og antall innbyggere i hjembyen (5 prosent). Den umiddelbare konsekvensen ble en liten reduksjon i Inter, Juventus og Milans prosentandel, og en tilsvarende økning for de nest største klubbene rent TV-messig (som Roma, Fiorentina, Lazio og Napoli). De mindre klubbene får rundt regnet det samme som før.

Fordelingen av denne vitale inntekten blir gjerne sett på som en indikasjon på gapet mellom de beste og dårligste lagene i en liga, og italiensk Serie A kommer svært dårlig ut i en sammenligning på tvers av Europa. I engelsk Premier League deles bare 50 prosent av de nasjonale TV-pengene fordeles basert på prestasjoner, mens 50 prosent av de nasjonale inntektene og 100 prosent av de internasjonale inntektene deles helt likt mellom alle klubbene i ligaen. Dermed mottok ligamester Manchester United 60 millioner euro, mens laget som kom aller sist, West Ham United, fikk hele 40 millioner euro. Ratioen mellom beste og dårligste lag er altså på kun 1,5. De siste tilsvarende tallene for Serie A viste at seriemester Milan mottok i overkant av 110 millioner euro, mens tabelljumbo Bari fikk en tiendedel med sine rundt 10 millioner euro. Ratioen for Serie A har altså vært på rundt 10, mens Spania som kjent er verstingen hva gjelder jevn fordeling, med en ratio på 12,5 fra beste til dårligste klubb.

Inters underskudd de siste seks årene

Kommersielle inntekter

Som det italienske fotballforbundet med Giancarlo Abete i spissen konkluderte i sin nylige rapport er forretningsmodellen til italienske klubber «vanskelig å opprettholde, og ikke veldig konkurransedyktig». Det springende punktet er hvor avhengige klubbene er av TV-inntekter, og at de to andre innteksstrømmene trenger et større fokus. Mens TV-inntektene har økt de siste sesongene, spesielt grunnet økte utbetalinger for Champions League-rettigheter, har de kommersielle inntektene stått på stedet hvil. 54 millioner euro (25 prosent av inntektene) kommer fra Inters kommersielle operasjoner, godt under halvparten av de største klubbene i Europa, men også bare såvidt foran klubber som Roma og Napoli som med all respekt å melde ikke bør være noen økonomisk målestokk for Beneamata.

For mens den klassiske blåsvarte trøyen med Pirelli-logoen og Nike-logo siden 1998 har blitt et varemerke i seg selv, er det disse to avtalene som kan vise seg å holde Inter tilbake. Det langvarige og usedvanlig tette samarbeidet med den milanesiske dekkprodusenten genererer ikke de samme inntektene som klubber av tilsvarende størrelse henter inn på draktsponsorer. Pirelli-sjef Marco Tronchetti Provera sitter som kjent i Inter-styret, og selskapet eier sogar en betydelig aksjepost i klubben. Avtalen med Pirelli er verdt 12 millioner euro årlig, og er den beste i Italia sammen med Milan sin Emirates-avtale. Til sammenligning har både Barcelona, Bayern München, Liverpool, Manchester City, Manchester United og Real Madrid avtaler som er verdt over 20 millioner årlig. Året etter at Inter vant Champions League, signerte Liverpool som ikke en gang var kvalifisert til Champions League en 24-millionersavtale med Standard Chartered. Merseyside-klubben henter inn over 50 millioner årlig på sponsor og ny draktleverandør, mer enn dobbelt så mye som Inter.

Skulle det bli aktuelt å gå ut av partnerskapet med Pirelli og/eller Nike vil det i så fall bli til fordel for betraktelig bedre betingelser fra andre aktører. Uansett må Inter innfinne seg i hierarkiet, ettersom Nike betaler rundt 75 prosent mer for å levere trøyer til Barcelona enn de gjør til Inter. Et annet problem for flere italienske klubber er uoffisielle og falske klubbeffekter, en utfordring de har bedt staten ta tak i. Dette inntektstapet blir en dråpe i havet sammenlignet med den store strukturelle svakheten i Inters økonomiske fundament, nemlig manglende kampdagsinntekter.

Kampdagsinntekter

Pengene som hentes på kampdag utgjorde sesongen 2010/11 rundt 33 millioner euro, den høyeste summen av alle italienske klubber. Likefullt er summen forsvinnende liten sammenlignet med resten av Europa, og den har til og med sunket fra 39 millioner i 2009/10. Bare 15 prosent av de årlige inntektene hentes på kampdager, og her ligger den viktigste nøkkelen til betydelig bedre økonomi. For mens Inter henter inn 33 millioner fra sine trofaste tilhengere, kan du sette et 1-tall foran, og omtrent få Manchester United sine kampdagsinntekter (126 millioner euro). Arsenal, med sin nybygde Emirates Stadium, rapporterer også 108 millioner årlig, 80 millioner euro som litt flåsete tilsvarer nesten et Cristiano Ronaldo-kjøp hvert eneste år.

Og det er ikke tilskuersvikt som gjør tallene svake. Inter hadde sesongen 2009/10 suverent høyest publikumssnitt i Italia (58 073) og åttende høyest av alle lag i Europa. Dette var inkludert Champions League, der de fleste kampene trakk store publikumstall. Forrige sesong endte vi opp på 50 578, bak Milan men godt foran de øvrige lagene. Både nevnte Manchester United og Arsenal har mindre hjemmebaner enn Inter, men klarer altså å hente inn 3-4 ganger så mye penger. En viktig forskjell er at disse to klubbene eier sine egne stadioner, og kan utvikle disse slik de selv vil. Utleie til konserter, utbygging av lønnsomme VIP-fasiliteter og øvrige modifikasjoner kan gjøres uten innblanding fra andre, og alle inntekter går i egen lomme. Stadio Giuseppe Meazza eies som kjent av kommunen, og Inter betaler til alt overmål 4,3 millioner euro årlig i leie. Legg dette sammen med en bane som ikke får sollys, og dermed har notorisk dårlig gresskvalitet og høye vedlikeholdskostnader, og du har en lite attraktiv totalpakke. Videre utbygging stoppes også av travbanen bak den østlige tribunen, der det bare er to etasjer mot de andres tre. Lignende problemer har alle italienske storklubber utenom Juventus, som har bygget sin egen moderne arena på tomten av den 19 år gamle Stadio Delle Alpi som ble jevnet med jorden.

Det er selvsagt naturlig at Inter tenker i de samme baner, men foreløpig er det tomteproblematikken som har satt en stopper for en eventuell stadionbygging. Et påkostet anlegg i relativ sentrumsnærhet vil uansett bli svært kostbart, men disse kostnadene blir ikke regnet inn i FFP-avvikene. Likefullt må det betales, og etter Massimo Morattis utsagn har vi et behov som ikke blir dekket i dag. Samtidig har han antydet at det ikke kommer til å skje noe på kort sikt med stadionsituasjonen. Over i spekulasjonsterritoriet kan man lure på om dette har med hans private Saras-affærer å gjøre, oljeselskapet hans har møtt noe vanskeligere tider i det siste, og det har til og med blitt spekulert i aksjesalg. Emirates ble i sin tid bygget med et betydelig bidrag fra flyselskapet for å komme i gang med konstruksjonen, salg av arenanavnet i 15 år og draktsponsing i 8 år gav over 100 millioner euro. Det er ikke utenkelig at Inter kunne gå for samme modell, med tanke på det tette båndet mellom klubben og Pirelli-konsernet.

Kontrakter og lønninger

Lønnsnivået til Inter oppsummeres best med to faktum fra regnskapets annus horribilis 2009/10: Lønnsutgifter utgjorde 104 prosent av omsetningen, og Inter betalte ut like mye i lønn som Juventus og Roma til sammen. Tallet var 234 millioner euro, og det ble i 2011 rapportert 190 millioner euro, noe som plasserer klubben like under Manchester Citys 200 millioner. For FFP-balansen teller ikke kontrakter som ble inngått før 1. juni 2010, og flere av Inter-stjernene hadde gullkantede kontrakter signert i tiden da FFP ikke var i noens planer. Et driftsunderskudd som avlet suksess hadde liten betydning, da en rik eier uansett absorberte tapet og klubben valset videre.

Nå er det lys i enden av tunnelen, ettersom den høyest lønnede spilleren allerede har forsvunnet, mens flere rene utgiftsposter som David Suazo, Amantino Mancini, Nelson Rivas og etterhvert Sulley Muntari forsvinner fra regnskapet. Det er også tilsynelatende innført mer disiplin i kontraktsforhandlinger, og selv om det er vanskelig å hente ut nøyaktige tall, tyder alt på at spillere som har kommet inn de siste årene er på ganske moderate kontrakter. Fortsatt er det kontrakter som ikke helt gjenspeiler bidragene på banen, med en Cristian Chivu på 15 prosent høyere lønn enn Javier Zanetti, og Diego Milito som lønnsleder kun bak superstjernen Wesley Sneijder. Den høyeste lønnen er per dags dato Sneijder sine 6 millioner euro, med bare Diego Milito og Julio Cesar i nærheten på 4,5 millioner. Til sammenligning hevet Samuel Eto’o 8 millioner, noe som satte kameruneren i en særstilling i forhold til resten av stallen og Serie A-spillere generelt.

En lavere gjennomsnittslønn i stallen er jo selvsagt gunstig økonomi uansett, men en jevnere lønnsstruktur har også en signaleffekt på fremtidige signeringer. Inter forventes ikke lenger å tilby fantasilønninger for stjerner som er villige til å flytte på seg, som i tilfellet Ibrahimovic eller et mer jordnært eksempel, Riccardo Montolivo. En positiv bieffekt av ungdomsfornyelsen er også at spillere som Álvarez, Ranocchia, Poli, Castaignos, Coutinho og Obi ikke har de samme forventningene til lønn, og har ikke gjennom 10-12 år i internasjonal toppfotball opparbeidet seg en prislapp på 3-4 millioner euro for å tilby sine tjenester. Forlán, Lucio og Samuel er eksempler på det motsatte, spillere som er dyre i drift og neppe godtar lønnskutt. Til ingen forkleinelse for disse, da de er spillere som har vist hvor gode de er gjennom mange år, og i fotballens økonomiske logikk er det ingenting å si på at de får gode kontrakter.

Ser vi på La Gazzetta dello Sports seneste oversikt for Serie A, har Inter nå inntatt andreplassen i lønnsstatistikken, med 145 millioner euro bak Milans 160. En positiv utvikling med underskuddene i bakhodet, men det er virkelig avslørende når man ser Napoli (3. plass forrige sesong) og Udinese (4. plass) med henholdsvis en tredjedel og en sjuendedel av Inters lønnsbudsjett. Å sammenligne hvilken som helst annen klubb med Udinese er dog urettferdig, da gjengen i øst driver en nesten makeløs forretning med overskudd og sportslig knallsuksess.

Aurelio De Laurentiis er en kontroversiell og fargerik president som gjerne skaper overskrifter med sine utbrudd og uttalelser, men prosjektet SSC Napoli er virkelig et eksempel til etterfølgelse hva angår lønninger og overgangsdisiplin. Fire år på rad med overskudd taler sitt tydelige språk, og det har såvisst ikke gått på bekostning av prestasjonene på banen med Champions League-suksess som siste høydepunkt. Den usedvanlig dyktige sportsdirektøren Pierpaolo Marino har nå forsvunnet til Atalanta, etter å ha hentet blant annet Marek Hamsik og Ezequiel Lavezzi, og Bergamo-klubben høster nå fruktene av blant annet Maxi Moralez og German Denis sin inntreden. Bildet er kanskje ikke så rosenrødt, da Marino også var ansvarlig for noen mindre vellykkede handler, men det illustrerer uansett hvordan suksess også kan oppnås uten nærmest ubegrensede midler fra Saras-konsernet.