• 1908
• 1910
• 1923
• 1928
• 1934
• 1939
• 1950
• 1953
• 1960
• 1961
• 1962
• 1963
• 1964
• 1965
• 1968
• 1971
• 1972
• 1977
• 1982
• 1989
• 1990
• 1991
• 1992
• 1994
• 1995
• 1996
• 1997
• 1998
• 1999
• 2001
• 2002
• 2003
• 2004
• 2005
• 2006
• 2007
• 2008
• 2009
• 2010
• 2011
• 2012
• 2013

• 

  Oppstarten

  Det var varmende vårvær i luften i Milano denne dagen, en 43 mann sterk gruppe med italienske og sveitsiske rebeller i Milano Cricket & Fotball Club (nå AC Milan) satt på en restaurant i Milano sentrum og diskuterte høylytt på klassisk italiensk vis. De var uenige og lei av dominansen i klubben, de hadde lyst til å skape noe nytt, en ny klubb med en ny filosofi og energi, og den skulle være for alle som hadde lyst til å være med. Disse karene brøt ut og stiftet Football Club Internazionale Milano, 9. mars 1908. Giorgio Muggiani var en av disse mennene, han var kunstner og var den som laget logoen til Inter. Intensjonen var at klubben skulle være åpen for alle, til og med utenlandske spillere, derav navnet F.C. Internazionale Milano, og fargene for klubben skulle være svart, blå og gull, noe vi har holdt på frem til i dag.

• 

  Den første Scudetto

  Klubbens første kaptein ble valgt til å være sveitsiske Hernst Manktl, men han klarte ikke å gjøre underverker i klubbens første leveår. Det var ikke før i 1910 at Inter gjorde seg bemerket. Da vant vi klubbens første Scudetto (seriegull) under treneren og kapteinen Virgilio Fossatti (han døde dessverre senere i første verdenskrig). Tross fallet av vår første Scudetto-kaptein vant vi vårt andre seriegull i 1920, ti år etter vårt første.

• 

  Nedrykk, eller?

  I 1922/23-sesongen var klubben nær ved å gå dukken grunnet dårlige resultater og prestasjoner som nesten kostet oss plassen i Serie A. Serien på den tiden var delt opp i to grupper, A og B, og sisteplassen i hver gruppe rykket automatisk ned til Serie B. Vi kom dessverre på siste plass dette året etter bare å ha klart å vinne til oss 11 poeng. Klubben med hjelpere, deriblant La Gazzetta dello Sport, mente dette kunne koste klubben dyrt på mange måter, og etter mye forhandlinger i god italiensk stil og hjelp fra det italienske forbundet så fikk vi lov til å spille videre i Serie A.

• 

  Ambrosiana-tiden

  Under fascisttiden i 1928 og utover måtte Inter slå seg sammen med Milanese Unione Sportiva og fikk dermed et nytt navn på klubben, det ble Ambrosiana SS Milano. Vi spilte da med hvite drakter med et rødt stort kors på framsiden av drakta. Dette symbolet er også kommunevåpenet for Milano den dag i dag og symboliserer skytsengelen for Milano, St. Ambrose, som levde på 400-tallet. Selv om supporterne fortsatt kalte klubben Inter, så ville den nye Presidenten Oreste Simonotti bytte navn igjen. Dette var i 1929 og denne gangen ble det AS Ambrosiana. I 1930/31-sesongen derimot så la den nye Presidenten Pozzani stort press på klubbens styre for å kunne skifte navn igjen til AS Ambrosiana-Inter. Det var i denne sesongen vi vant vårt første seriegull under det nye navnet AS Ambrosiana-Inter, men det tredje seriegullet i klubbens historie.

• 

  Mellomkrigstiden

  Nå nærmet det seg en æra med en av våre store legender gjennom tidene i F.C. Internazionale Milano, men også gjennom tidene i italiensk fotball. En lokal gutt ved navn Giuseppe Meazza entret den grønne gressmatta og skulle forandre italiensk fotball og sette fart i Inters historie. Giuseppe Meazza og hans Nerazzurri-kamerater Castellazzi, Demaria og Allemandi var med på å vinne VM-gullet på hjemmebane i 1934 med det italienske landslaget (Gli Azzurri). Meazza var også med når de fulgte opp med et nytt VM-gull i Paris fire år senere, da med lagkameratene Ferraris II, Ferrara og Locatelli. Sistnevnte Nerazzurri-spiller var også med på OL-laget i Berlin 1936, sammen med klubbkamerat Frossi.

• 

  Giuseppe Meazza

  Vi vant vår første Coppa Italia i 1938/39-sesongen, og samme sesong tar vi også vårt fjerde Scudetto. Meazza sitt lederskap og talent førte vår klubb videre til store høyder og skrev historie med vårt femte seriegull i sesongen etter. I denne sesongen var Meazza mye skadet, men hans lidenskap til sporten og hans hjerte for klubben var like eksemplarisk utenfor banen som den var på. Denne æraen med Giuseppe Meazza er en av de største i klubbens historie, han var en leder som ikke bare tok klubben til nye høyder, men han var en av de som forandret italiensk fotball og la grunnlaget for det som det er i dag. Giuseppe Meazza er en legende i klubben vår, han spilte den siste av 408 offisielle kamper i 1947 og endte opp som klubbens mestscorende gjennom tidene med 287 mål. Han døde dessverre i 1979, og året etter blir Stadio San Siro omdøpt til Giuseppe Meazza for å hedre vår avdøde legende.

• 

  Savnet av Meazza

  Etter at andre verdenskrig tok slutt i 1945 ble navnet AS Ambrosiana boikottet og forandret til nesten det opprinnelige, F.C. Internazionale Milano, et navn vi har den i dag i dag. Fra Giuseppe Meazza sin avskjed i 1947 og det neste tiåret er det ikke så mye å skryte av i Inter sin historie. Vi slet med savnet av Meazza, og hadde vanskeligheter med å finne riktige spillere og trenere som skulle ta klubben videre mot nye høyder.

• 

  Ny suksess

  Det var først i 1953 vi tok et nytt seriegull, vårt sjette i historien. Vi gjorde reprise på dette seriegullet ved å ta vår sjuende Scudetto året etter, dette takket være storspill fra fire stjerner, italienske Lorenzi, svensken Skoglund, nederlandske Wilkes og rebellen Nyers. Disse fire gjorde seg bemerket både på og utenfor banen, og har høy status i klubben den dag i dag.

• 

  La Grande Inter

  Det var under ledelse av Angelo Moratti, faren til dagens Inter-sjef Massimo, at det skulle skje store undre på Giuseppe Meazza igjen. Savnet av legenden Meazza var der fortsatt og det var over ti år siden sist seriegull. Året var 1963, og det var her en av klubbens største æra gjennom tidene skulle begynne. Angelo Moratti hadde vært sjef siden 1955, men det var i 1963 at Inter for alvor skulle settes på fotballens verdenskart. En argentinsk mann (med spanske foreldre, født i Marokko og senere fransk statsborger), ved navn Helenio Herrera ble hentet fra FC Barcelona til Inter i 1960 av Moratti. Denne genistreken gjorde at Helenio «Il Mago» Herrera (Magikeren) forandret Inter til La Grande Inter, et lag som dominerte Europa og en av tidenes mest berømte fotballag.

• 

  Den opprinnelige Luis Suarez

  Med på flyttelasset fra Barcelona tok Herrera med seg midtbanegeneralen Luis Suarez (årets spiller for Barcelona i 1960). Han skulle vise seg å bli en viktig brikke i Herrera sitt Grande Inter, og er i dag en legende på Giuseppe Meazza og en av Inter sine største spillere gjennom tidene.

• 

  Catenaccio

  Helenio Herrera sin filosofi var catenaccio-systemet, som ble oppfunnet av den østerrikske treneren Karl Rappan. Dette var et system som i hovedsak gikk ut på at det var en forsvarsfirer som hadde stor vekt på mannsmarkering med en sentral midtbanespiller og to brede vinger. Herrera la til en ekstra spiller i forsvar i stedet, så det ble et 5-3-2 system med en sweeper bak stopperne i forsvarslinja, et system som ble kalt verrou (dørbolt). Dette gjorde han for å få større fleksibilitet til kontringer, og det var et system som skulle erobre fotballverden og vise seg å bli særdeles effektivt og godt innarbeidet.

• 

  Et lag av legender

  På sine to første sesonger i Inter førte Herrera laget sitt til en tredjeplass og en andreplass i Serie A. Med tiden ble systemet til Herrera mer og mer innarbeidet, og til slutt ble det uslåelig! I sitt tredje år som trener, i 1963, tok Inter sitt åttende seriegull i regi av Herrera, den hemmelige koden hans var det innarbeidete spillesystemet og disse viktige brikkene: forsvarsspillerne Tarcisio Burgnich og Giacinto Facchetti, sweeperen Armando Picchi, playmakeren Luis Suarez, fordeleren Jair, samt Sandro Mazzola og Mario Corso fremover på banen. Store navn på legender og storheter i Inter sin 103 år lange historie.

• 

  To strake europacupseire

  La Grande Inter er mest kjente for å vinne europacupen to år på rad i 64/65 og 65/66-sesongen. I det første vinneråret slo vi FK Partizan i kvartfinalen og Borussia Dortmund i semifinalen, før Sandro Mazzola stjal showet i finalen med to scoringer i 3–1-seieren over den spanske giganten Real Madrid. Dette året vant forresten Luis Suarez europamesterskapet med Spania også. Året etter gikk finalen på vår hjemmebane Stadio Giuseppe Meazza i Milano mot portugisiske Benfica, der ble Jair eneste målscorer i 1-0 seieren og storhetstiden til det legendariske laget var et faktum.

• 

  Dobbel interkontinental triumf

  Dette laget med Helenio Herrera i førerstolen og med legender som Angelo Moratti og «Peppino» Prisco i kulissene, førte til store overskrifter og nye seriegull i 1965 og 1966, det siste betydde vårt tiende seriegull i historien, noe som førte til en stjerne i Inter-emblemet og på spillerdraktene. Inter vant også den interkontinentale cupen i 1964 og 1965, motstanderen i disse finalene var argentinske Independiente i begge årene.

• 

  Slutten på en æra

  I 67/68-sesongen kom Inter nok en gang til europacupfinalen, denne gangen ble finalen spilt i Lisboa mot skotske Celtic. Med Luis Suarez skadet og Jair borte, samt mange andre spillere på avveie, så holdt ikke straffescoringen til Sandro Mazzola, og Celtic vant 2–1. Dette året var også Inter-spillerne Burgnich, Domenghini, Facchetti, Guarneri og Mazzola med på Italias europamesterskap-suksess på hjemmebane i Roma.

• 

  Titteltørke

  Etter storhetstiden skulle det ikke gå mer enn tre år før Inter tok en ny tittel. Dette skjedde i 1971, da vinner vi vårt seriegull nummer elleve under treneren Gianni Invernizzi. Etter seriegullet i 1971 skulle det nesten gå ti år før det ble en ny Scudetto, dette skjedde i 1980 og ble nummer 12 i rekken.

• 

  Boninsegnas dominans

  Selv om titlene uteble i denne perioden, så klarte Inter å spille seg til europacupfinale i 1972, men det ble nok et finaletap, det andre på fem år og denne gangen ble det 2-0 mot Ajax. Det var på denne tiden Johan Cruyff herjet som en av verdens beste fotballspillere, mens Roberto Boninsegna bøttet inn mål for Inter.

• 

  Baresi debuterer

  Inter klarte også å tilføre troféskapet to nye Coppa Italia-titler i løpet av 70- og starten på 80-tallet, henholdsvis i 77/78- og 81/82-sesongen. I 1977 entret også en Milano-gutt ved navn Giuseppe Baresi gresset på Giuseppe Meazza, en legende som er i klubben den dag i dag.

• 

  VM-gull for Bergomi

  I 1982 gikk fotball-VM av stabelen i Spania, og Italia tok et etterlengtet VM-gull. Inter-spillerne Bordon, Marini og Oriali var med i Italias tropp, det var også legenden Alessandro Altobelli og en unggutt fra Milano ved navn Giuseppe Bergomi. Plassen i Italia-troppen ble bare starten på et langt og vellykket eventyr i den italienske fotballen. I den blåsvarte drakten skulle han vise seg trofast og bli en av de største spillerne i klubbens historie.

• 

  Trappattoni tar tittelen

  Selv med elegante Daniel Passarella som hærfører på midten av 80-tallet, så tok det noen år før smaken av gull var tilbake. Året var 1989, treneren het Giovanni Trappattoni, og nøkkelspillerne het Walter Zenga, Giuseppe Bergomi, Nicola Berti, Andreas Brehme og Lothar Matthäus. Gullet i 1989 smakte godt etter lang tids tørke, og vi spilte oss også frem til en rekordsesong med 58 poeng på 34 kamper i topoengssystemet.

• 

  Den tyske trioen

  Året etter ble det tilført en ny Supercoppa-tittel i klubbhuset og en ny tysk nøkkelspiller som het Jürgen Klinsmann på den grønne matta. Den tyske trioen gjorde Giuseppe Meazza til sitt hjem med herlig fotball, og ble til store navn med prominente plasser i Inters historiebok.

• 

  Verdens beste Lothar

  VM ble avholdt i Italia, og et Inter-spekket Azzurri-landslag tok bronse. Vest-Tyskland med sin Inter-trio tok VM-gullet. Andreas Brehme scoret vinnermålet fra straffemerket i finalen mot Maradona sitt Argentina, og Lothar Matthäus ble som første Inter-spiller gjennom tidene kåret til Europas beste spiller. Lothar var en fantastisk spiller på denne tiden og året etter ble han kåret til verdens beste av FIFA.

• 

  Dobbel europeisk triumf

  90-tallet var en periode med mange skuffelser og mye motgang. Ekstra tungt var det som Interista på denne tiden å se rivalene AC Milan og Juventus dominere stort både i Italia og i Europa. Det var lite som gikk veien både i spillerstall og trenerteam for Inter, men noen lyspunkt fantes. 22. mai 1991, nøyaktig 26 år etter forrige europeiske suksess, vant vi UEFA-cupen for første gang, og tre år senere tok vi nok en ny UEFA-cuptittel.

• 

  I nærheten av nedrykk

  Selv om uruguayaneren Ruben Sosa hamret inn mange scoringer så ble 1993/94-sesongen en av våre dårligste gjennom tidene, da avsluttet vi sesongen kun ett poeng over nedrykksstreken. Denne sesongen var et tegn på at det nok en gang skulle gå en del år før det ble orden på Inter og titler igjen på Giuseppe Meazza.

• 

  De mørke årene

  Det neste tiåret i Inter sin historie skulle bestå av store navn, få titler og mange skuffelser. Som Interista er denne vonde perioden en tid man aldri glemmer. Lidenskapen, hjertet og kjærligheten til klubben for en Interista ble satt på prøve når frustrasjonen, skammen og skuffelsene var mange. Alt har sin tid, det er alltid motganger og fremganger, og det heter seg at hvis man venter på noe godt så venter man aldri forgjeves. Det er hardt når motgangen virkelig står på, men hvis hjertet ditt brenner for FC Internazionale, så brenner det for alltid.

• 

  Uproduktive stjerner

  Det var stor optimisme i klubben når Massimo Moratti tok over ledelsen etter Ernesto Pellegrini i 1995, nå skulle det bli fart på sakene blant de blåsvarte på Giuseppe Meazza. Men den gang ei, det viste seg at i dette tiåret så skulle det ligge en forbannelse over klubben, det skulle bli med store navn, mye pengebruk og lite å juble for. For Moratti ble dette en tid med frustrasjon og utålmodighet, noe trenerne i denne perioden skulle merke. Store navn som Luigi Simoni, Marcello Lippi, Roy Hodgson, Alberto Zaccheroni og Marco Tardelli fikk kort levetid på benken, og skuffelsene ville ingen ende ta. Store spillere som Dennis Bergkamp, Paul Ince og Roberto Carlos ble hentet inn og skulle gi titler til Inter, men jubelen uteble.

• 

  Fenomenet

  Da man først kunne juble igjen på Meazza, var det over ankomsten til en brasilianer ved navnet Luiz Nazario de Lima, eller Ronaldo som vi alle kjenner han. Il Phenomenon kom til Inter fra Barcelona i 1997, en rekordovergang på 19,5 millioner euro. Den perioden Fenomenet ikledde seg Nerazzurri-drakta skulle vise seg å være en av hans beste tider på fotballbanen, en ny brasiliansk legende var født. Hans meritter inkluderte blant annet tittelen som verdens beste spiller i 1998, Gullballen og UEFA-cuptittelen det samme året. Det var landesorg når Ronaldo pådro seg noen alvorlige skader fra 2000 og utover, dette satte han ut av spill i lang tid og han kom dessverre aldri helt tilbake til den store han en gang var.

• 

  Il Capitano

  I 1995 debuterte en argentinsk gutt på Giuseppe Meazza, denne gutten skulle bli en av de største legendene i Inter, på linje med Giacinto Facchetti. Han er vår tids største Inter-spiller, navnet på debutanten var Javier Adelmar Zanetti. «Traktoren» som han blir kalt, skulle vise seg å være et eventyrlig kjøp fra Moratti, han er nå den spilleren som har flest kamper for klubben. Il Capitano sine høydepunkter i klubben er mange, men noen av de største er når han scoret i UEFA Cup-finalen i 1998, når han passerte 757 spilte kamper for Nerazzurri, og den største av dem alle var trippelen i 2010.

• 

  Bobogol

  Inter visste hvertfall hvordan man skulle bruke penger på denne tiden, ved å investere dyrt i store spillere, som blant annet Christian Vieri i 1999, nok en ny overgangsrekord, denne gangen på 31 millioner euro. Fotballnomaden Vieri var fantastisk foran mål og lagde mareritt for mange forsvarere i Serie A med sin fysikk når han var på topp. Han ble en av de mestscorende spissene for Inter under sin tid i Nerazzurri-drakta.

• 

  Facchetti satster ungt

  I 2001 fikk Giacinto Facchetti sjefsstolen på kontoret, og begynte en ny satsing med fokus på ungdomsakademiet. Det skulle vise seg at dette var en genistrek, noe talentproduksjonen i Inter skulle bli et bevis på i seinere tid. Det ble bare nesten for Inter i dette tiåret, klubben ville så meget, men det strakk ikke helt til eller helt inn til sluttsignalet. Det ville seg liksom ikke, og Hector Cuper var den treneren som kom nærmest. Med semifinaletap i UEFA Cup i 2002, 45 minutter unna seriegullet i 2002 og semifinaletap mot erkefienden Milan i Champions League i 2003, så skulle han få tilnavnet «den evige toer».

• 

  Stjernegalleri uten titler

  Andre store spillere og legender som kom til klubben i denne tørketiden var blant annet: VM 1998 og EM 2000-vinnerne Laurent Blanc og Youri Djorkaeff (som scoret et av Inter-historiens vakreste mål mot Roma på Meazza, et legendarisk brassespark som satte fyr i Curva Nord), legenden Roberto Baggio, Ivan Zamorano, Gabriel «Batigol» Batistuta, Clarence Seedorf, Andrea Pirlo, Fabio Cannavaro, Hernan Crespo og Robbie Keane. I senere tid gjorde ihvertfall Moratti noen gode kjøp i Ivan Cordoba, Dejan Stankovic og Alvaro Recoba, spillere som fikk lang og god fartstid i Milano.

• 

  Morattis maskot

  Alvaro Recoba var i sin tid og på sitt beste en av de største talentene og spillerne i Italia. Med et stort potensiale, glitrende teknikk blandet med høy fart og ikke minst en fantastisk skuddfot, så skulle «Il Chino» sette fart i Inter. Selv om han var blendende god til tider og scoret en del vakre mål for Inter, så var det synd at alle skadene gjorde at vi aldri fikk se han utfylle sitt potensial. Presidentens gamle favoritt er fortsatt i 2012 aktiv, i sitt hjemland Uruguay.

• 

  Ny start med Adriano

  Presidenten hadde i 2004 hentet det brasilianske stortalentet Adriano til klubben, en spiller med en enorm fysikk, et slagkraftig venstrebein, potensiale og talent utenom det vanlige. Tiden i Inter-drakten var uten tvil hans beste dager på fotballbanen og han ble en fryktet spiss som scoret en mengde vakre mål. Det var veldig synd at farens dødsfall og andre problemer utenfor banen som gjorde at han mistet mye av sitt store talent og utvikling. Uansett skulle Adriano være en av brikkene som skulle symbolisere starten på en ny tid på Giuseppe Meazza og det var nå det skulle snu for Nerazzurri.

• 

  På troféjakt med Mancini

  Foran 04/05-sesongen ble Roberto Mancini hentet inn som ny trener, en mann med en stor fortid som spiller i Italia. I første sesongen i sjefstolen tok han Nerazzurri til Coppa Italia-tittel nummer fire, klubbens første trofé på over sju år. Vi var på gang igjen, noe en tredjeplass i serien med bare tre tap understreket. Sesongen etter startet vi med en Supercoppa-triumf da Juan Veron senket Juventus, vår første siden 1989-sesongen, deretter tok vi nok en skalp fra Roma ved å ta Coppa Italia igjen, med Julio Cruz som en stor bidragsyter i finalen.

• 

  Calciopoli

  Italia er dessverre forbundet med mafia, og folk flest har sett det meste gjennom filmer og TV-serier. Derfor kom det vel ikke som noen bombe at det var snusk og urent spill i den italienske fotballen heller, det har det for så vidt alltid vært. Men at Calciopoli-skandalen i 2006 skulle være så stor og strafferammene så enorme hadde få trodd når den først ble rullet opp. For å gjøre en veldig lang historie kort, så slapp Inter med skrekken og ble regnet som uskyldige i hele opptrinnet. Uanset ble Juventus, Milan, Fiorentina, Reggina og Lazio straffet hardt, og Inter ble tildelt seriemesterskapet i 2005/06.

• 

  Zlatan!

  Da scudettoen ankom Giuseppe Meazza etter Calciopoli, fulgte det to stjernespillere med på flyttelasset fra Juventus, det var EM- og VM-vinner Patrick Vieira og selveste Zlatan «Ibracadabra» Ibrahimovic. Sistnevnte skulle ha veldig stor status og betydning for klubben framover. Zlatan er en Mann med stor m, en ekstremt profilert spiller, diva og stjerne med mange meninger. En storvokst og fysisk sterk spiller med fantastisk teknikk, blendende blikk for spillet og et finterepertoar av de sjeldne. Et nytt lag med Zlatan på topp var en stor grunn til at det nå skulle snu for Inter.

• 

  Inter 100 anni

  Det ble bare ett tap i sesongen 2006/07, og Mancini fikk sitt gull også på banen. Året etter var det klart for 100-årsjubileum, og det var selvsagt ønskelig med feiring i form av suksess både i Serie A og Europa. En dramatisk avslutning med to Zlatan-mål på Ennio Tardini sikret det tredje strake gullet, men i Europa ble det et ydmykende mellomrundetap mot Liverpool. Tross alle titlene fikk Mancini sparken av president Moratti, det krevdes noe helt spesielt for å lykkes i Europa…

• 

  The Special One

  Det spesielle som skulle til for å lykkes i Europa var en taktiker og trener fra Portugal ved navnet Jose Mario dos Santos Mourinho Felix, eller rettere sagt «The Special One». Den da 45 år unge portugiseren signerte for tre år i 2008, en avtale som skulle vise seg å være noe av det smarteste i Inters historie. I sin første sesong i sjefstolen og bare tre måneder på Meazza tok Mourinho sin første tittel i Italia, med Supercoppa i august. Sammen med sin assistent og den gamle Inter-helten Giuseppe Baresi, førte han også laget til sitt fjerde seriegull på rad. Inter lyktes dessverre ikke i Champions League dette året heller, Manchester United ble for sterke i åttendelsfinalen, men Mourinho trengte litt mer tid for å skape suksess.

• 

  Il Triplete

  Etter sesongen tok legender som Luis Figo og Hernan Crespo farvel, forsvant gjorde også vår store spiller Zlatan Ibrahimovic som tok sin sportsbil med til Barcelona. Til å erstatte «Ibracadabra» fikk vi inn en viktig brikke i Samuel Eto’o og mange euro. Med de pengene kunne Inter handle inn nye forsterkninger i blant andre Wesley Sneijder, Diego Milito, Thiago Motta og Lucio, samt at rebellen Mario Balotelli og Davide Santon var inne i varmen fra egen juniorstall. Et sterkt og godt sammensatt Inter-lag med viktige Milito på topp og geniet Mourinho på benken skulle føre Inter til topps i verdensfotballen. Inter vant det som vinnes kunne denne sesongen og tok dermed den første «Triplete» i italiensk fotballhistorie og den største bragden i Inter sin historie.

• 

  Prinsen

  Den argentinske spydspissen Diego «Il Principe» (Prinsen) Milito kom til Inter fra Genoa foran trippelsesongen. Selv om han var over 30 år, så viste han i Genoa at han visste hvor målet stod, men ville han lykkes i storklubben Inter? Kjøpet av Milito er trolig et av de beste Moratti har gjort noensinne på spillersiden, et skikkelig scoop, for Milito passet perfekt inn i Mourinho sin taktikk og formasjon. Han skulle skyte seg inn i historien og bli en av de største i klubben, en levende legende. I 2010 avgjorde han seriegullet for Inter med scoring mot Siena i 1–0-seieren i siste serierunde, deretter avgjorde han Coppa Italia-finalen mot Roma med en scoring som også førte til en 1-0 seier, før han til slutt satte kronen på verket med to scoringer i CL-finalen mot Bayern München i Madrid som endte 2-0 til Inter.

• 

  Trenerruletten

  Året etter den gedigne suksessen med Inter, forlot «The Special One» klubben i tårer. Han er og kommer alltid til å være en av de største i klubbens historie, på lik linje med Inter-legenden og storheten Helenio Herrera. Mourinho trengte nye utfordringer og de fleste skjønte hans avgjørelse og hvorfor han ville videre. Vi er og kommer alltid til å være evige takknemlige for at han ga oss tidenes sesong og triumf med vårt elskede Inter, det største noensinne. Å følge i fotsporene til Mourinhos trippel var umulig, det viste seg å koste både Rafael Benitez, Leonardo, Gian Piero Gasperini og Claudio Ranieri jobben i kjapp rekkefølge.

• 

  Fremtiden

  Nå var det bare å bite i det sure eplet og innse at en æra og storhetstid var over, nå var det på tide med «back to basic» og tenke nytt. Selv om 2011/12-sesongen ble Inters svakeste på mange år, så kom det ihvertfall et friskt pust inn på Appiano Gentile, en ung mann som hadde ført Inter sitt Primavera-lag til toppen av Europa, han het Andrea Stramaccioni, en ung trener som er spådd en lysende framtid. Sammen med nye spillere inn i stallen og gamle spillere ut, pluss en ung tankegang og framtid satsing fra klubben, så kan Stramaccioni føre Inter mot en ny lovende fremtid. Spennende sesonger ligger foran oss alle og en ny Inter-historie kommer til å skrives om vårt elskede lag i nattens og himmelens farger, che solo Inter.

+
–